[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Familien Rasmus Oksendal

I Maddock, North Dakota
Samla og nedteikna av Karen Windheim, Oregon, USA.
Oversatt til norsk av Marianne Ynnesdal.
Introduksjon ved Kåre Trefall

Introduksjon:
Kari Nilsdotter Trefall og Rasmus Nilson Yksendal utvandra til USA, North Dakota i 1913. Sønene Edward og Arne Oksendal fortel smått og stort om livet "over there" i artikkelen Livet på Oksendal Farm. Oppvekståra til Kari på Trefall kan du lesa om under Kari's historie. Her finn du meir om Rasmus før han gifta seg med Kari.
Historien:
Kari, Rasmus og Alice. Foto ved Kåre	Etter å ha kommet til Nord Dakota startet de et nytt liv i Maddok. Kari startet sitt nye liv med å ligge på et hotellrom med meslinger. Rasmus reiste snart til Viking for å finne arbeid, han jobbet som gårdsgutt i slåtten og jobbet også som skogsarbeider i skogen. Når Kari kjente seg bedre flyttet hun til Rasmus bror Nils. Når hun ble frisk startet hun å søke arbeid, og fikk jobb som kokke på et hotell. Jeg tror ikke Kari kunne snakke engelsk da hun kom fra Norge, men hun lærte seg ikke bare å snakke engelsk . med aksent, men lærte seg også å lese og skrive engelsk. Deres første barn, Alice, ble født i 1915 på broren Nils sin gård. Etter at Alice var født, flyttet Kari inn over en butikk og Rasmus reiste for å jobbe i skogene. For å tjene penger begynte Kari med stryking. "Pappa gav meg $ 50 for å leve mens han var borte, men vi spiste lite og når han kom tilbake var vi i stand til å betale han tilbake".
Ved innhøstingen returnerte Rasmus til Viking for å arbeide og Kari fikk en jobb som hushjelp hos familien Westby og et sted å bo sammen med to år gamle Alice. Norval ble født i 1917 i Westby. Rasmus registrerte seg som vernepliktig (første verdenskrig) i 1917 når USA erklærte krig mot Tyskland. Men han ble aldri utkalt; han var en gårdbruker som dyrket hvete til soldatene. Krigen endte i 1918. De hjemkomne soldatene hadde med seg spanskesyken og den drepte mange mennesker når den herjet gjennom byen. Siden familien ble større ble det bestemt at de skulle flytte ut av byen. De flyttet to Esmond og leide gården Amonrud i Rich Valley, rundt fire miles sør for byen. Senere dette året kjøpte de gården. Her ble de resterende barna født. De bodde på denne gården i 26 år. De hørte til Trinity lutherske kirke i Esmond og Rasmus var medlem av Rich Valley skolestyre hvor barna gikk. Rasmus og sønnen Norval kjørte skolebussen i mange år. Kari skriver: "Barna synes å få alle sorter av sykdommer - skalagensfeber, difteri, kikhoste, kusma og meslinger. Arne, den yngste hadde så mye kikhoste at jeg trodde han skulle dø, og siden han var bare en baby og ikke var døpt, tok jeg en panne med vann og holt han ned til den og sa de samme ordene som jeg hadde hørt den lutherske presten hadde brukt og døpte han. Det var alt jeg kunne gjøre, jeg trodde han kunne komme til helvete dersom han ikke var døpt". Arne kom seg likevel. Gladys hadde så mye kikhoste at hun datt ut av sengen og Alice husker at hun sprang til låven for å finne Kari siden Gladys hadde blitt blå. Kari kom og reddet en ny baby. Gården de kjøpte hadde rundt 600 acres (1 acres = ca 4 mål) og i 1920 årene måtte den ha vært veldig bra, siden Rasmus var i stand til å kjøpe mye utstyr til gården. Dette inkluderer en McCormick Deering traktor og skurtresker, plog, rive, såmaskin, slåmaskin, høyvender, harv og skovlharv. "Pappa plantet flere hundre bomullsplanter, populært, og asketrærne på nord og vestsiden av gårdsbygningene og vi hadde seks hester, rundt 10 kyr, griser, høner, kalkuner og sauer. Vår gård var den første som høstet korn i en operasjon. Andre bønder brukte en stasjoner tresker. Dette krevde kutting av kornet i bunter, og noen som stakk bunter i en kornstakk. Senere kom ville en tresker bli dratt ut på jordet og satt opp slik at mennene kunne gå rundt på jordet og samle buntene i høyvogner og dra dem til treskeren og mate de inn i treskeren som separerte kornet". "Deler av de 600 acres var beiteland og hadde en smal elv/bekk som rant gjennom det. Vi kalte denne det lille elvefaret. Det store elvefaret var i vest og den hadde også en bekk, men om sommeren tørket denne opp. Vi hadde rundt 400 acres som var dyrket og hadde hvete, durum, havre, bygg og litt mais. Maisen ble brukt til å mate kveget og hestene. Vi hadde 7 kyr som måtte bli melket for hånd to ganger om dagen. Vårt hus hadde et stort kjøkken, soverom nede og et soverom oppe. Gården hadde et hus, låve, kornhus (hvor vårt korn ble lagret inntil vi solgte det), hønsegård, griseskur og et utedo. Vi hadde ikke innlagt vann eller elektrisitet. Vannet var rundt 30m fra huset og var bare 8m dyp. Vannet ble pumpet for hånd og buskapen fikk også vannet herfra. Pappa kjøpte også en bil . jeg tror det den første var en A-Ford i 1920 årene og en Chevrolet i 1930 årene. Vi hadde også en radio og en telefon." "Rasmus likte politikk (F.D. Roosevelt var president) og baseball. Han var valgt til fylkesombud for kommunes skolestyre. Han røykte pipe eller sigar fra tid til tid og likte å spille norske melodier på fiolinen og munnspillet. Rasmus brukte også tid på den lokale baren i Esmond, sammen med andre bønder." "Besøk bestod mest av søndagsmiddag sammen med broren Nils og hans famile, og noen ganger fremmøte på den lutherske kirken i Esmond. Gjennom 1920 årene og opp til midten av 1930 snakket vi norsk hjemme og Rasmus abonnerte på en norsk avis, men han hadde et bra engelsk språk. Han var over 2m høy og veide 90 kg og stod høy og rett." Edward minnes, "Han melket aldri kyrene, men som jeg kjente han, synes han å være mer en oppsynsmann enn en arbeidsmann. Kari og ungene jobbet på gården. Norval gjorde nesten alt av pløying, såing og høsting." Man tror at Oksendal familien eide den andre skurtreskeren, en No. 8 International i dalen. Norman Dunn eide den første. Skurtreskerne ble kjøpt i 1928 - 1929. Livet var godt i .den rike dalen., ikke bare kjent for dens rike land og høst, men også for godt fellesskap og vennlighet. Det blei holt en "korgefest" den 23. Nov 1920 på skolen og mangen møtte opp. Det var salg av ca. 30 korger. Det var litt venlig konkuranse mellom ungdommer og voksne når korgene blei auksjonert bort. Skolen fikk inn ca. $50 som skulle brukes til ein parafin ovn og leikeapparater til skolegården Kari jobbet hardt hele livet. Alice husker at Kari snakket om når hun tok med Alice og Norval ute på jordet, la de på et pledd mens hun la opp høy med en høygaffel. Edward husker "Hun melket kyrne for hånd. Hun hermetiserte mye fra gården flere hundre quarts (0,946 l) av grønnsaker og frukt. Hun hermetiserte også juneberries (ein bærtype fra Dakota området) og kirsebær syltetøy som vi plukket i et lite elvefar sør for stedet vårt og Buffalo Lake. Jeg tror også hun lagde krisebærvin, men jeg er ikke sikker." Dette betyr jobb ved siden av gården, barnepass, matlaging, vasking av klær for hånd, sying og hagearbeid. De vannet hagen ved hjelp av en bøtte. Edward husker også "Gjennom 1930 årene (den store depresjonen og tørkeperiode) (det var en stor tørke som varte fra 1933 - 1936, førte til store støvstormer), levde vi mest på Karis fløte og egg penger. Vi melket kyrne og separerte melken i en håndseparator. Vi fikk ca 5 gallons(1gallon =ca 4 l) fløte hver uke, og kanskje 5 dusin egg (i tillegg til de vi spiste). Kari tok dette med til byen på lørdager og solgte det til meieriet og landhandleren. Dersom ungene ville ha penger til godteri eller noen leker spurte vi Kari og ikke Rasmus. Når jentene begynte på high school og bodde i byen, tok Kari med hermetiserte grønnsaker og frukt, poteter og kjøtt fra gården, slik at de kunne spise det." "Hva vi spiste på gården? Frokosten var vanligvis varm mais/ris - havremåltid eller hvetegrøt. På søndagene hadde vi stekt kylling, potetmos og kyllingsaus med frukt. I ukene husker jeg en suppe/grøt som vi kalte prim, som egentlig var kokt melk. Vi tenkte ikke på kolesterol eller på å bli tjukke. Rasmus likte sild, som var en saltet. Vi slaktet våre egne okser og griser og hadde kjøtt. Vi hadde ikke is, men hengte skrotten i kornkammeret der det var litt kjøligere. Vi hadde også eplepai, vanligvis på søndagene, mye grønnsaker fra hagen og hermetisert frukt. På varme dager når vi jobbet på jordene, hadde vi med oss surmelk i ½ gallon beholder plassert under høyet for å holde det kaldt, eller kjernemelk til å drikke. Surmelken var av og til tilsatt kanel og sukker og vi elsket de kalde drikkene på de varme dagene. 1930 årene var veldig forskjellig fra 1920 årene. Det inkluderer den store depresjonen og tørken. Bankene stengte, børsmarkedet krasjet, og prisene på korn falt. Vi hadde til og med rasjonering og det var forbudt å male sin egen hvete til mel. Mamma sier at de måtte kjøpe mørkt mel for å bake og den eneste måten for å få det til å heve var å putte havremel i det. År etter år hadde vi en tørke der innhøstingen av hvete bare gav oss 10-15 bushels (35,24 l) per acre (4046,9 m2). (I Idaho Falls, kunne bøndene få opp til 125 bushels per acre). Gresshoppene strippet kornåkrene. Jeg husker å ha sett en sky av gresshopper på himmelen som førte til skygger på bakken fordi de var så store. Vi hadde også store haglskur som la åkrene flate. Tilslutt, på slutten av 1930 årene eller tidlig på 1940 tallet, mistet familien gården og Rasmus og familien flyttet til Lewiston, Idaho, så til Clarkston og så til Spokane. Men i 1930 årene hadde vi alltid nok med mat, og en god bil og alt det en bonde trenger for en gård som er 600 acres. Vi hadde ikke noe overflod, men levde mest på fløte og egg penger. Jeg går ut ifra at alle penger fra innhøstingen gikk til betaling av lån, gass og vedlikeholdsregninger. Vi brukte ikke penger slik som i dag men Ed hadde en sykkel, Bertha hadde en gitar og Ann hadde en radio. "Vi flyttet til Lewiston, Rasmus jobbet in Potlatch sagbruk for en stund, og i Spokane på et hotell og en kafe ved elvebredden. Han søkte på jobb med aluminiumsfabrikken, men fikk sikkert ikke jobben pga alderen. De sa til han at en bonde var en altmuligmann, men var ingens ekspert på enkeltområde. Han begynte med tømmerarbeid inntil de siste årene da han jobbet for Davenport og Spokane hotellene." Kari jobbet som hushjelp på Davenport hotell. Mens de fremdeles bodde på gården i Nord Dakota, fikk Kari besøk av Jehovas vitner som solgte noen religiøse bøker til henne. Hun leste disse, abonnerte på WT and Awake (blader til Jehovas vitner?), og begynte å tilby blader og bøker i Esmond og Maddok. Det var ingen møteplass og ingen som studerte sammen med henne. Det første møte hun var på var i Lewiston. Hun var veldig sjenert og de sies at hun stod på den andre siden utenfor møtelokalet flere søndager uten å gå inn. Tilslutt kom et av vitnene og inviterte henne inn. Hun ble døpt i Cleveland, Ohio på en distriktssamling i 1946, banebrytende fra 1950 til 1961, reiste til internasjonale samlinger i New York to ganger - 1952 og 1958. Kari sier at religionen deres hjemme bestod av at faren leste fra en bok (ikke Bibelen) på søndagene. "De eneste gangene vi lærte litt var da en mann kom rundt og hadde møte i et av de tre husene på Trefall, siden det var tre gårder som lå tett. Han leste fra Bibelen og sa noen få ord om den." Kari var veldig aktiv som et vitne. Hennes territorium var fra South Hill of Spokan hvor territoriet var veldig kupert. Hun gikk altid til fots og hadde aldri muligheten til å kjøre bil eller sykle. Hun delte også ut blader når hun var nede i byen, tilbydde bladene når hun ventet på bussen også tidlig om morningen. Hun hadde også mange bibelstudier. Hun reiste til alle store samlinger, to ganger til New York, Cleveland, Los Angeles, Vancouver, British Columbia - hennes brev oppmuntret alltid til å tjene Jehovas vitne. I brev til barnebarna hadde hun alltid noen nyheter fra Jehovas. (Når et vitne kom til huset vårt i Junction City sa jeg alltid at vi fikk litteratur fra bestemor. - Karen Windheim) Før Rasmus døde, hadde han høyt blodtrykk og legen ba han slutte å røyke, noe han gjorde med en gang. Han hadde også diabetes på sine gamle dager og måtte amputere et bein pga et sår som ikke ville gro. Han levde til han var 84 år og døde i Spokane, 5. februar 1969. Rasmus ble gravlagt i Fairmont Memorial Park Cementery (gravplassen). Kari levde 15 år lengre og døde 91 år gammel 9. november 1984. Hun ble kremert ved Riplinger Crematory i Spokane. Hennes gravstein ligger over Rasmus, med datteren Bertha Lee til høyre og sønnen Norval til venstre.


Innhausting. Foto ved Karen

Oksendal Farm, Benson County, Esmond, North Dakota. Foto ved Karen

Familien Oksendal i 1931, og det orginale gardshuset i 20-30 åra. Foto ved Karen