[neste] [forrige] [innhald]

Historiane

Innleiing

Enkelthistoriar kan gje eit fasinerande bilete av kva dei gjekk til i "det lova landet", dei som tok den svære beslutninga å reisa. Og fortelja om tilhøva heime som dei reiste i frå.
Motivasjonen for å leggja ut desse sidene om utvandring frå Eksingedalen er nettopp slike historiar. Utan dei ville dette fort berre bli ei oppramsing av navn, stadar og årstal.
"Yksendal/Trefall" og "Yksendal bruk 2" historiane som så langt er å finn her, er forhåpenleg berre ein start.
Har du historiar, bilete, amerikabrev, eller er i kontakt med slekt og etterkomarar i USA eller Kanada som kan ha slikt? Kanskje det du har kan brukast på desse sidene. I så fall ville eg væra svært takksam om du tek kontakt.

[neste] [forrige] [innhald]

[neste] [forrige] [innhald] [utskriftvenlig side]

Familien Oksendal / Trefall i Amerika

Nokre av dei som utvandra frå Yksendal bruk 1, og ei frå Trefall bruk 2


Innhald: [alt på ei side] [utskriftvenlig side] Innleiing, ved Kåre Trefall

Lars Larson Yksendal f. 1852, oppvaksen på bruk 1 i Yksendalen, Eksingedalen, Norge, emigrerte til Minnesota i Amerika i 1875, 23 år gamal. Soga her fortel ikkje meir om korleis det seinare gjekk med han.

Den yngre broren, Ivar Larson Yksendal f. 1861 drog etter, 6 år seinare. Han reiste frå Bergen 22. mars 1882, 21 år ugift.

På same båten denne dagen var også to andre Eksingedøler, to gutar frå to nabogardar på Flatekvål: Halvor Johannesen Fladeqval f. 1862(1?) frå bruk 1, 20 år ugif (trakka i hel av hestar i ei ulukke etter å ha stifta familie i Amerika og hadde mange små ungar) og Johannes Knudsen Fladeqval f. 1862(1?) frå bruk 5, 20 år ugift.
Iver (som no Ivar Larson kalla seg) busette seg i Minnesota der broren Lars budde. I staden for å starta med farming tok han no presteutdanning, ferdig i 1892. Uvisst av kva grunn, flytte Iver til Nord Dakota i 1893. I 1896 og kjøpte han ein farm nær Maddock, Benson County, Nord Dakota. Då han kom til Nord Dakota blei han prest i tre kjyrkjelydar der, og var kontinuerlig på reise i 16 år til helsa sa stopp.

Eldstebroren, Nils Larson Oksendal (1846-1891), budde på garden i Norge, og var gardbrukar der. Han hadde saman med kona Anna Rasmusdatter Straume (1845-1913), borna Lars f. 1875, Kari f. 1877, Nils f. 1878, Borghild f. 1880 d. 1882, tvillingane Borghild og Rasmus f. 1882 - Rasmus d.1882, Rasmus f. 1884, Anna f. 1886, og Ivar f. 1887. Av dei 7 som levde opp drog 4 av syskenflokken til Amerika.
Den 4. april 1900 dreg Nils Nilson, 22 år ugift, til onkeln Iver i Nord Dakota. Han bur først ei tid hjå onkelen. I 1901 kjøper han ein farm 13 miles søraust for Maddock.

To år seinare dreg den eldre broren Lars Nilson, 27 år og ugift etter, frå Bergen 4. mars 1902. Saman med han dreg søstera Borghild, 19 år og ugift. Korleis det gjekk med Borhild er ikke fortald her.
Same dag dreg også fire frå nabobruket, bruk 2 i Yksendalen. Dette er fire ugifte sysken, born av Herlaug Andersson Yksendal (1832-1903). Dordei Herlaugsdtr f. 1872, 30 år, har Herlaug med Ingebjørg Torbjørnsdatter Fjellanger (1830-1879), dei andre tre som dreg har han med kone nummer to Sigrid Knutsdatter Trefall (1847-1931): Ingeborg Herlaugsdtr f. 1880, 22 år, Knud Herlaugsen f. 1883, 19 år, og Lars Herlaugsen f. 1885, 17 år. To andre sysken frå denne flokken på 15, og som Herlaug har med kone nummer ein, hadde dratt 19 år før, 20. mars 1883: Thorbjørn Herlougsen f. 1863, 20 år ugift, og Andreas Herlougsen f.1865, 18 år ugift, og året etter dreg ogso broren deira Johan Karl Herlaugson f. 1867, 17 år og ugift, so til saman sju av syskenflokken på 15 dreg.

Tilbake til soga om dei som drog frå bruk 1.
Lars Nilson kjøper seg farm i Butte, Nord Dakota i 1903. Denne sel han så for å kjøpa ein ny ved East Fork Township, nord for broren Nils.
Nils leiger ut farmen sin og dreg tilbake til Norge seint i 1905. Om våren 1906 dreg igjen Nils til Amerika, han får då med seg broren Rasmus f. 1884, 22 år og ugift. Som emigrasjons-grunn oppgjev Rasmus "betre forteneste".

Saman med dei dreg også Agate Andersdotter Lavik f. 1884, 22 år ugift. Ho er syster til Maria Andersdotter Lavik (1870-1938) som gifta seg med Olav Nilsson Straume (Flatekval) (1867-1944) og flytta til Flatekval bruk 6. Dei er mine oldeforeldre på morssida.
Rasmus dreg attende til Norge i 1909. I tida han var i Amerika eigde han mogelegvis ein farm i nærheita av broren Nils, som han då må ha seld når han drog til Norge. Vel heime treff han Kari Nilsdotter Trefall på bruk 2 på Trefall. Ho var dotter av Nils Jonson Ekse (1859-1938) and Anna Johnsdotter Trefall (1869-1947), og syster til bestefar (far-far), John Nilson Trefall (1890-1985). Rasmus og Kari gifter seg 28. juni 1913. Alt 22. august same år dreg det nygifte paret til Amerika, frå Bergen til Quebec i Kanada med Cunard Steamship Line, og tog vidare til Maddock, Nord Dakota.
Dei buset seg i Maddock. Første barnet blir født på garden til broren Nils. Etter diverse yrker, leiger dei i 1918 farmen Amonrud i Rich Valley, 6 miles sør for byen dei så langt har butt i. Straks etter kjøper dei han. Her bur dei dei neste 26 åra. Den første tida går alt væl. Dei lever hardt men godt. Så kjem 30-åra med depresjon og nedgangstider. I tilegg til tørke og grashoppe svermar. Dei misser farmen. Dei ender opp i byen Spokane i staten Washington, der både Rasmus og Kari er gravlagde.

Her blir fortald sogene som om livet "over there". Om Ivar Larsson, presten, og brørne som Iver var onkel til: Nils Nilson, Lars Nilson og Rasmus Nilson. Mest om Rasmus og kona Kari Nilsdotter Trefall.


Yksendalen i 1920 åra. Bruk 1 i forgrunnen.

Historiane er samla og nedteikna av Karen Windheim. Ho er gift med Gary Windheim, barnebarn av Rasmus og Kari. Takk til Hugo Solhaug (tanta til Kari, Ragnhild Jonsdotter Ekse (1869-1953) er oldemor til Hugo) som tipsa Karen og Gary om sida mi, www.trefall.com, slik at kontakten oppstod og eg starta dette prosjektet.

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Rasmus Oksendal

Samla og nedteikna av Karen Windheim, Oregon, USA.
Oversatt til norsk ved Hugo Solhaug.
Introduksjon ved Kåre Trefall

Introduksjon:
Rasmus Nilsøn Øksendal (1884-1969) var sjette barnet til Nils Larson Øksendal (1846-1891) og Anna Rasmusdatter Straume (1845-1913). Rasmus var først i Amerik ein tur, frå 1906 til 1909. Heime att gifta Rasmus gufta seg i 1913 med Kari Nilsdotter Trefall (1893-1984). Kari og Rasmus utvandra til USA, North Dakota i 1913. Deira historie i Amerika er å finna under Familien Rasmus Oksendal. Oppvekståra til Kari på Trefall kan du lesa om under Kari's stories.
Historien:
Rasmus. Foto ved Karen. Rasmus ble født 5.oktober 1884 i Øksendalen i Hordaland, Norge. I Øksendalen levde Rasmus. foreldre Nils fra Øksendalen og Anna fra Straume, søskene Lars, Kari, Nils, Borghild, Anna og Ivar. Andre familier levde på samme gården brukte også navnet Øksendal. En vet veldig lite om Rasmus sitt liv i Norge, han bodde på en gård som Kari sa de måtte arbeide hardt "det gikk opp og ned". Han hørte historier om Amerika fra onkelen Ivar og to brødre Lars og Nils, i Nord Dakota. Rasmus trodde det ville bli enklere å drive en gård i Amerika. Nils kom på besøk fra Amerika i mars 1906, og Rasmus reiste med han tilbake til Amerika. Agathe Andersdtr. Lavik, 22 år, femmenning, seilte også med de. 27 nordmenn reiste hjemmefra den dagen, alle i 20 årene. Etter å ha bodd med onkelen Ivar en stund, kjøpte Rasmus og Nils i Nord Dakota nær Maddock. Lars kjøpte en gård nær Butte og solgte den og kjøpte en gård nord for broren Nils. Lars giftet seg aldri og døde i 1953.
Det har blitt skrevet at Rasmus bodde i en hule en stund, mange bønder hadde torvhus på denne tiden, og noen av de var bygd nær inntil en skåning, og ligner kanskje på en hule. Torvhus ble laget ved å kutte torv (gress, røtter og dritt) i stripe som var 8 tommer bred og flere fot lang og så la de disse oppå hverandre inntil huset var ferdig. Siden Rasmus fikk en eller annen type sykdom bestemte han seg for å reiste tilbake til Norge.

Det er ikke kjent hvordan Rasmus begynte å selge ting fra dør til dør, men der er her han vil finne sin fremtidige kone. Kari skriver "Senere skjedde det at mannen jeg ikke visste noe om kom til huset vårt på Trefall, han solgte stoff og syting, min mor inviterte de to inn. Når de kom inn ville ingen snakke med 'kramkarene'. Mor sa 'Gå inn du Kari, du er så flink til å snakke'. Etter at jeg gikk inn kom også de andre og til slutt kom faren min. Tilfeldigvis hadde handelsmannen en bror som hette Ivar som trengte hjelp, så pappa sendte meg til Øksendalen for å jobbe". Det gav kramkaren en mulighet til å bli kjent med meg, og når arbeidet i Øksendalen var ferdig kom han på besøk på Trefall. Fire år etter at han kom hjem fra Amerika, fridde Rasmus til Kari. De giftet seg i Nesheim kirke den 28. juni 1913 og de hadde stor fest hjemme hos Karis foreldre med mange gjester og fikk mange presanger.

Etter bryllupet bodde Rasmus og Kari i Øksendalen, men Rasmus begynte å tenke på at det var lettere med gårdsarbeid i Nord Dakota enn i de norske fjellene. En dag sa han at han ville reise til Amerika for å gjøre lykke og komme tilbake etter en stund. I løpet av noen få måneder bestemte de at begge skulle reise over den "store dammen" og starte et nytt liv i et nytt land. "Vi hengte opp finklærne på et lite rom, og tok med det vi fikk plass til i kofferten; han kjøpte billettene og vi reiste ned til sjøen". Rasmus leide ut gården i Øksendalen. De reiste fra gården mot Nordsjøen. De gikk om bord i en stor båt til England og gikk videre om bord i et skip til Canada.

De forlot Norge 22. august 1913 med Cunard Streamship Line og kom i land i Quebec, Canada. Reisen til Quebec tok ni dager, gjennom St. Lawrence River ruten. De tok toget til Maddock, en by som holdt til i hjertet av et umåtelig kornområde i fruktbare Nord Dakota. Historien fortsetter i Familien Rasmus Oksendal.


Garden Yksendalen i Eksingedalen der Rasmus vaks opp. Foto av © Svein Ulvund, VossNow

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Kari's historie

Om livet på Trefall mellom 1893-1913
Skrevet etter fortellinger av Kari Trefall ca. 1970
Samla og nedteikna av Karen Windheim, Oregon, USA.
Oversatt til norsk av Hugo Solhaug.
Introduksjon ved Kåre Trefall

Introduksjon:
Kari Nilsdotter Trefall (1893-1984), dotter av Nils Jonson Ekse (1859-1938) og Anna Johnsdotter Trefall (1869-1947), vaks opp på bruk 2 på Trefall, og var syster til bestefar, John Nilson Trefall (1890-1985). I 1913 gifta Kari seg med Rasmus Nilson Yksendal (1884-1969). Dei utvandra same året til North Dakota USA. Dei endra der etternavnet til Oksendal. Fleire i slekta til Rasmus var alt utvandra hit, dei fyrste alt i 1880 åra. Kari døydde 91 år gammal i staten Washington. Hugo Solhaug (tanta til Kari, Ragnhild Jonsdotter Ekse (1869-1953) er oldemor til Hugo), oversetjaren av denne historien, sette meg i kontakt med Gary og Karen Windheim, Oregon, USA. Gary er barnebarn av Kari. Det er Karen som har skreve ned denne historien, pluss andre historiar som er å lesa på sida om utvandring frå Eksingedalen.
Historien:

Kari. Foto ved Karen
Kari Trefall's liv som barn var som andre barn i Norge på den tida. Om sommaren tok mor med seg dei minste barna opp på stølen der det var godt beite for kyrne. Dei budde på stølen i sommarmåntene og lagde smør og ost av mjølka. Stølshuse var lite og hadde berre to senger. Dei to nabogardene på Trefall reiste også på stølen. På ein tur opp på stølen kan Kari huske at ho bar ein baby (kansje Arne) fastbundet med eit langt sjal på ryggen.

Når barna blei eldre måtte dei vere heime og hjelpe far med å få høyet i hus. Sidan det ikkje var kyr på garden om sommeren blei det lagra syrnet mjølk på ei tønne. Dei drakk mjølka til maten som besto av flatbrød, speke fisk og ein pudding som far lagde kvar morgon.
Kvar Lørdag gikk far opp til setra der mor og dei minste barna var. Han hogde litt ved som dei brukte til matlaging. Søndag ettermiddag gikk han nedigjen til garden. Dei yngste barna brukte Søndagene til å plukke blomster, blåbær og molte. Dei klatra i fjellet og vassa i elvene. Dei eldre barna brukte søndagene til å vaske huset. Om høsten kom mor, dei yngste barna og kyrne heim igjen. Vintermånedene blei brukt til skulegang. Når Kari blei 7 år begynte ho på skulen som var 5-6 km lenger oppe i dalen. Ho og Elisabet budde hos onkel Jakob bror til Knut. Skulen låg ikkje så langt fra onkelens hus.
Om vinteren gikk dei på ski til skulen på mandag, dei bude hos onkelen heile veka. Mat for heile veka hadde dei med seg. Maten som besto av flatbrød, potetkake, korv og ei skål med smør bar dei i ein kasse på ryggen. Kari fortalde: "Vi åt det samme både til kvelds og til frukost, bortsett fra når tanta som vi bodde hos lagde ei skål med prim suppe som var svært god". Dei syntes aldri synd på seg sjøv når dei sat og åt tørt brød fra matkista samtidigt med at vertsfamilien satt på den andre sida av bordet og åt forskjellige gode middagsretter. Dette var ein heilt normal ting for barn som måtte bu borte fra heimen.
Nils og Anna. Foto ved Kåre
Om morgonen gjekk Kari og søstra Elisabet til fjøset for å stelle håret og vaske seg. Kari fortalde: "Det var varmt i fjøset hos kyrne". Om kveldene etter leggetid, vist dei var våkne kunne ho huske "kvelssola" som kom inn gjennom vindauga. Dei kunne ikkje sjå kveldssola på Trefall. Ein gang ho skulle heim fra skulen blei ho overraska av ein snøstorm, ho måtte ta følge med læreren for ikkje å gå seg vill. Ho mista eine skia og måtte skynde seg å finne den igjen for ikje å bli værende igjen. Kvar Lørdag reiste dei heim, dei kom heim ca. kl 16:00. Dei måtte vere tilbake på skulen kl. 09:00 mandag morgen. Slik var det gjennom heile vinteren, heilt til skulen slutta om våren. Og når sommeren kom drog dei sammen med mor for å stelle kyrne på setra. Når dei blei eldre måtte dei reise heimefra for å få seg arbeid. Kari's bror John reiste heimefra som 15 åring for å arbeide for ei tante i Bergen. Broren Johan døde som 12 åring, og Kari blei "guttejenta" i familien. Når Kari blei 16 år begynte ho å arbeide for andre bønder. Ho arbeide for Knut eller Jakob, hennes far's bror. Ho huska at ho tente 89 kroner, pengene gav ho til sin far som la dei i ei kiste. Dei lagde alle klærne heime. Saueulla blei spunne til trå og dei lagde sokker, gensere, votter, kjoler og dresser. Jentene karda ulla og mor spant den til garn. Dette var arbeid som mor og jentene gjorde om vinteren. Dei lagde også sengetepper. Mor og jentene hadde ansvaret for melking og foring av kyr kalver og sauer. Vinteren såg ut til å vere enkel for mennene den gang, bortsett fra når dei måtte over fjellet for å hente hvete.
Det var eit stort kvernhus heime der mennene mol kornet til mjøl. Mennene hadde også ansvaret for vedhogsten. Veden henta dei fra liene rundt huset, dei trakka braut i snøen og brukte tau til å dra treet heim med.
Det var eit stort vatn ved gården og ei elv som rant forbi føset. Ein dag tok far og sette ut garnet og neste morning hadde han ei heil tønne med fisk. Han reingjorde fisken og hang den opp for royking.
Da eg var omtrent 3 år blei eg sendt til nokre venner av mor som heitte Nils og Anna Nesheim (dei var svært gode mot meg). Eg veit ikkje kvifor dei sendte meg, men kansje mor var sjuk eller kansje ein annen grunn. Reglene i Norge i dei dager var at mor og jentene hadde ansvaret for fjøsstell og husarbeid. Foring av kyr, sauer og kalver og reingjering i fjøsen. Om vinteren måtte me bere vatn fra elva, (me brukte eit .........., eit treåk som bæres på tvers over skuldrene med ei bøtte hengene i eit tau frå kvar ende) me fylte opp ein tønne/kar i fjøsen. Ein gang falt eg med to fulle bøtter på eit islagt berg og skada ryggen min.
Arbeide i huset var matlaging, (som mor gjorde mestteparten av) om vinteren måtte me kare ulla som som blei spunnet til garn. Av garnet strikka me labber og gensere. Me jentene lærte oss og strikke våre eigne, men me måtte også strikke til far og brødrene våre.
Ein av brødrene døde da han var 12 år gammel. Johan falt ned fra ei berghylle og landa i ei steinur, han knekte både armer og bein. (Johan var saman med Sjur Larson Trefall då han falt). Far måtte gå over ei mil for å hente doktor og dei måtte gå tilbake over ei mil men det var ikkje stort å gjere. Det var verken veger, biler, telefon eller hest og kjerre. Mor og eg var heime og satt ved Johan da han kom til bevisthet igjen. Han ba for oss og menneskeheten. Det var oss han tenkte på før han forlot oss. Etter at doktoren var gått sovnet Johan inn. Han for ikkje til himmelen slik dei falske religiøse presteskapet sa da og som dei seier no at dersom ein dør og trur på gud, vil sjela gå til himmelen og vere hos gud. Far lagde ei kiste som Johan blei lagt i, og me drog til Nesheim hvor kyrkja og gravplassen var. Der Johan no søv dødssøvnen sammen med andre i familien som også er døde, mor, far, Elisabet, Ingeborg og Berta. Fem andre som no lever vil kansje også snart ligge der vist ikkje gud snart starter den store Armageddon krigen. (Kari var Jehovas Vitne).
Når me barna gjekk forbi kirkegården, gjekk me store omveier fordi det var ein gammel mann som fortalte oss at det var ei gjenferd som spaserte mellom gravene der. Me var svært redde. Ein gang sa far at eg skulle ta ferja/ båten og ro over vatne for å hente noko som han hadde gløymt. Eg var så redd for å gå aleine, men det fortalte eg ikkje til han. Me gjorde alltid det far sa me skulle gjere. Eg løyste ferja, tok tak i årene og rodde så fort eg kunne til den andre sida. Der henta eg det far hadde gløymt og rodde så fort eg kunne tilbake. Ferja hadde far laga sjølv. Ein annen gong ba far meg om å ta med meg 10-12 ljåer opp til ei elva (det var ei tverrelv til elva som renn forbi huset vårt) for å slipe dei. Igjen var eg redd for å gå aleine men eg sa ingenting. Han bant dei sammen, la dei på ryggen min og eg gjekk opp til kvernhuset som far og ein nabo hadde bygd. Kverna var to store steiner, den eine oppå den andre. Dei var over ein meter i diameter og det var eit hol i midtn på den øverste steinen. Toppsteinen gjekk rundt og hvetekorna falt ned i holet og blei malt til mjøl og mjølet falt ned i ein kasse. Der hadde også far ein stor slipestein som også hadde vanndrift. Då eg kom fram opna eg for vatne slik at steinen starta. Her satt eg og slipte alle ljåene. Da eg var ferdig var eg svært glad, eg la dei i eit tau på ryggen og gjekk heimover. Eg gjekk ikkje forbi naboene men tok ein annen vei. Ja no var tida for å bruke ljåene komt, og heile familien hjelpte til. Mennene slo det høge graset, mor og barna raka graset sammen og hesja det. Når høyet var tørt rulla me det i store bunter og bant tau runt på begge sider og bar det på ryggen over ei elv og til låven for å lagre det til vinterfor. Me hadde aldrig dyra ute om vinteren. Snøen var så djup at me måtte ha gravd kyrne ut.
Me hadde ein slotteteig på ein holme i elva. Ein gang eg hadde ei bør med gras på ryggen og skulle krysse elva falt eg. Strømmen var så sterk at eg var redd eg skulle drukne, eg måtte sleppe graset så det var tapt. Når far kom til og såg kva som hente sendte han meg heim. Seinere den sommeren da me hadde kyrne på beite var det så lite gras at me måtte ta kyrne oppigjen til fjellbeite.

Kari og Rasmus. Foto ved Karen
Dette er hva Kari skreiv om bryllaupet:
Tida gjekk, 17-18-19 år gammel, og han fridde til meg. Dette var 4 år etter at han kon heim fra Amerika. Etter å ha tenkt gjennom det satte me ein dato for bryllaupet, kommende Juni. Mor blei svært opptatt med å sy bryllaupskjolen min. Far måtte reise over fjellet for å skaffe utstyr som mor trengte til den store dagen. Min brurekjole var eit blått skjørt som mor hadde vevd med grønn fløyel rundt nedre kanten. Kvit langerma skjorte med broderi på ermene og i front. Eg hadde ein raud vest med perleborder foran og ei stor sylje.
Eit forkle med broderi nede og eit skaut på hode som kun var for gifte damer.
Mannen som eg skulle gifte meg med hadde ein mørk blå dress, alle hadde stasa seg opp. Mor og Anne (søster til min kommende mann) kokte maten og satte fram alle godsakene dei hadde lagd på eit langt bord med kvit duk. Det var lefse, flatbrød, rømmegraut,i dravle og bresta. Bryllaupsgjestene begynte å sette seg på langbenkene, brura i sin finstas var var enno ikkje komt ut fra det lille huset tvers over hallen. Eg skal fortelje deg kvifor: Eg falt ned på kne og spurte gud om dette var det rette for meg? Dei kom for å hente meg og me satte oss ned ved langbordet. Alle var glade og hadde det artigt. Me måtte gå til Nesheim der kyrkja var. Alle gjekk inn, når me stod ved alteret kom presten og sa at sammen skulle me vere eit og det skulle vare livet ut. Bryllaupet var over og dei reiste til Øksendal for å bu der.


Trefall, bruk nr 2, der Kari vaks opp. Foto ved Karen

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Familien Rasmus Oksendal

I Maddock, North Dakota
Samla og nedteikna av Karen Windheim, Oregon, USA.
Oversatt til norsk av Marianne Ynnesdal.
Introduksjon ved Kåre Trefall

Introduksjon:
Kari Nilsdotter Trefall og Rasmus Nilson Yksendal utvandra til USA, North Dakota i 1913. Sønene Edward og Arne Oksendal fortel smått og stort om livet "over there" i artikkelen Livet på Oksendal Farm. Oppvekståra til Kari på Trefall kan du lesa om under Kari's historie. Her finn du meir om Rasmus før han gifta seg med Kari.
Historien:
Kari, Rasmus og Alice. Foto ved Kåre Etter å ha kommet til Nord Dakota startet de et nytt liv i Maddok. Kari startet sitt nye liv med å ligge på et hotellrom med meslinger. Rasmus reiste snart til Viking for å finne arbeid, han jobbet som gårdsgutt i slåtten og jobbet også som skogsarbeider i skogen. Når Kari kjente seg bedre flyttet hun til Rasmus bror Nils. Når hun ble frisk startet hun å søke arbeid, og fikk jobb som kokke på et hotell. Jeg tror ikke Kari kunne snakke engelsk da hun kom fra Norge, men hun lærte seg ikke bare å snakke engelsk . med aksent, men lærte seg også å lese og skrive engelsk.

Deres første barn, Alice, ble født i 1915 på broren Nils sin gård. Etter at Alice var født, flyttet Kari inn over en butikk og Rasmus reiste for å jobbe i skogene.

For å tjene penger begynte Kari med stryking. "Pappa gav meg $ 50 for å leve mens han var borte, men vi spiste lite og når han kom tilbake var vi i stand til å betale han tilbake".
Ved innhøstingen returnerte Rasmus til Viking for å arbeide og Kari fikk en jobb som hushjelp hos familien Westby og et sted å bo sammen med to år gamle Alice. Norval ble født i 1917 i Westby. Rasmus registrerte seg som vernepliktig (første verdenskrig) i 1917 når USA erklærte krig mot Tyskland. Men han ble aldri utkalt; han var en gårdbruker som dyrket hvete til soldatene. Krigen endte i 1918. De hjemkomne soldatene hadde med seg spanskesyken og den drepte mange mennesker når den herjet gjennom byen. Siden familien ble større ble det bestemt at de skulle flytte ut av byen. De flyttet to Esmond og leide gården Amonrud i Rich Valley, rundt fire miles sør for byen. Senere dette året kjøpte de gården. Her ble de resterende barna født.

De bodde på denne gården i 26 år. De hørte til Trinity lutherske kirke i Esmond og Rasmus var medlem av Rich Valley skolestyre hvor barna gikk. Rasmus og sønnen Norval kjørte skolebussen i mange år.

Kari skriver: "Barna synes å få alle sorter av sykdommer - skalagensfeber, difteri, kikhoste, kusma og meslinger. Arne, den yngste hadde så mye kikhoste at jeg trodde han skulle dø, og siden han var bare en baby og ikke var døpt, tok jeg en panne med vann og holt han ned til den og sa de samme ordene som jeg hadde hørt den lutherske presten hadde brukt og døpte han. Det var alt jeg kunne gjøre, jeg trodde han kunne komme til helvete dersom han ikke var døpt". Arne kom seg likevel. Gladys hadde så mye kikhoste at hun datt ut av sengen og Alice husker at hun sprang til låven for å finne Kari siden Gladys hadde blitt blå. Kari kom og reddet en ny baby.

Gården de kjøpte hadde rundt 600 acres (1 acres = ca 4 mål) og i 1920 årene måtte den ha vært veldig bra, siden Rasmus var i stand til å kjøpe mye utstyr til gården. Dette inkluderer en McCormick Deering traktor og skurtresker, plog, rive, såmaskin, slåmaskin, høyvender, harv og skovlharv. "Pappa plantet flere hundre bomullsplanter, populært, og asketrærne på nord og vestsiden av gårdsbygningene og vi hadde seks hester, rundt 10 kyr, griser, høner, kalkuner og sauer. Vår gård var den første som høstet korn i en operasjon. Andre bønder brukte en stasjoner tresker. Dette krevde kutting av kornet i bunter, og noen som stakk bunter i en kornstakk. Senere kom ville en tresker bli dratt ut på jordet og satt opp slik at mennene kunne gå rundt på jordet og samle buntene i høyvogner og dra dem til treskeren og mate de inn i treskeren som separerte kornet".

"Deler av de 600 acres var beiteland og hadde en smal elv/bekk som rant gjennom det. Vi kalte denne det lille elvefaret. Det store elvefaret var i vest og den hadde også en bekk, men om sommeren tørket denne opp. Vi hadde rundt 400 acres som var dyrket og hadde hvete, durum, havre, bygg og litt mais. Maisen ble brukt til å mate kveget og hestene. Vi hadde 7 kyr som måtte bli melket for hånd to ganger om dagen. Vårt hus hadde et stort kjøkken, soverom nede og et soverom oppe. Gården hadde et hus, låve, kornhus (hvor vårt korn ble lagret inntil vi solgte det), hønsegård, griseskur og et utedo. Vi hadde ikke innlagt vann eller elektrisitet. Vannet var rundt 30m fra huset og var bare 8m dyp. Vannet ble pumpet for hånd og buskapen fikk også vannet herfra. Pappa kjøpte også en bil . jeg tror det den første var en A-Ford i 1920 årene og en Chevrolet i 1930 årene. Vi hadde også en radio og en telefon."

"Rasmus likte politikk (F.D. Roosevelt var president) og baseball. Han var valgt til fylkesombud for kommunes skolestyre. Han røykte pipe eller sigar fra tid til tid og likte å spille norske melodier på fiolinen og munnspillet. Rasmus brukte også tid på den lokale baren i Esmond, sammen med andre bønder."

"Besøk bestod mest av søndagsmiddag sammen med broren Nils og hans famile, og noen ganger fremmøte på den lutherske kirken i Esmond. Gjennom 1920 årene og opp til midten av 1930 snakket vi norsk hjemme og Rasmus abonnerte på en norsk avis, men han hadde et bra engelsk språk. Han var over 2m høy og veide 90 kg og stod høy og rett." Edward minnes, "Han melket aldri kyrene, men som jeg kjente han, synes han å være mer en oppsynsmann enn en arbeidsmann. Kari og ungene jobbet på gården. Norval gjorde nesten alt av pløying, såing og høsting."

Man tror at Oksendal familien eide den andre skurtreskeren, en No. 8 International i dalen. Norman Dunn eide den første. Skurtreskerne ble kjøpt i 1928 - 1929. Livet var godt i .den rike dalen., ikke bare kjent for dens rike land og høst, men også for godt fellesskap og vennlighet.

Det blei holt en "korgefest" den 23. Nov 1920 på skolen og mangen møtte opp. Det var salg av ca. 30 korger. Det var litt venlig konkuranse mellom ungdommer og voksne når korgene blei auksjonert bort. Skolen fikk inn ca. $50 som skulle brukes til ein parafin ovn og leikeapparater til skolegården

Kari jobbet hardt hele livet. Alice husker at Kari snakket om når hun tok med Alice og Norval ute på jordet, la de på et pledd mens hun la opp høy med en høygaffel. Edward husker "Hun melket kyrne for hånd. Hun hermetiserte mye fra gården flere hundre quarts (0,946 l) av grønnsaker og frukt. Hun hermetiserte også juneberries (ein bærtype fra Dakota området) og kirsebær syltetøy som vi plukket i et lite elvefar sør for stedet vårt og Buffalo Lake. Jeg tror også hun lagde krisebærvin, men jeg er ikke sikker." Dette betyr jobb ved siden av gården, barnepass, matlaging, vasking av klær for hånd, sying og hagearbeid. De vannet hagen ved hjelp av en bøtte. Edward husker også "Gjennom 1930 årene (den store depresjonen og tørkeperiode) (det var en stor tørke som varte fra 1933 - 1936, førte til store støvstormer), levde vi mest på Karis fløte og egg penger. Vi melket kyrne og separerte melken i en håndseparator. Vi fikk ca 5 gallons(1gallon =ca 4 l) fløte hver uke, og kanskje 5 dusin egg (i tillegg til de vi spiste). Kari tok dette med til byen på lørdager og solgte det til meieriet og landhandleren. Dersom ungene ville ha penger til godteri eller noen leker spurte vi Kari og ikke Rasmus. Når jentene begynte på high school og bodde i byen, tok Kari med hermetiserte grønnsaker og frukt, poteter og kjøtt fra gården, slik at de kunne spise det."

"Hva vi spiste på gården? Frokosten var vanligvis varm mais/ris - havremåltid eller hvetegrøt. På søndagene hadde vi stekt kylling, potetmos og kyllingsaus med frukt. I ukene husker jeg en suppe/grøt som vi kalte prim, som egentlig var kokt melk. Vi tenkte ikke på kolesterol eller på å bli tjukke. Rasmus likte sild, som var en saltet. Vi slaktet våre egne okser og griser og hadde kjøtt. Vi hadde ikke is, men hengte skrotten i kornkammeret der det var litt kjøligere. Vi hadde også eplepai, vanligvis på søndagene, mye grønnsaker fra hagen og hermetisert frukt. På varme dager når vi jobbet på jordene, hadde vi med oss surmelk i ½ gallon beholder plassert under høyet for å holde det kaldt, eller kjernemelk til å drikke. Surmelken var av og til tilsatt kanel og sukker og vi elsket de kalde drikkene på de varme dagene.

1930 årene var veldig forskjellig fra 1920 årene. Det inkluderer den store depresjonen og tørken. Bankene stengte, børsmarkedet krasjet, og prisene på korn falt. Vi hadde til og med rasjonering og det var forbudt å male sin egen hvete til mel. Mamma sier at de måtte kjøpe mørkt mel for å bake og den eneste måten for å få det til å heve var å putte havremel i det. År etter år hadde vi en tørke der innhøstingen av hvete bare gav oss 10-15 bushels (35,24 l) per acre (4046,9 m2). (I Idaho Falls, kunne bøndene få opp til 125 bushels per acre). Gresshoppene strippet kornåkrene. Jeg husker å ha sett en sky av gresshopper på himmelen som førte til skygger på bakken fordi de var så store. Vi hadde også store haglskur som la åkrene flate.

Tilslutt, på slutten av 1930 årene eller tidlig på 1940 tallet, mistet familien gården og Rasmus og familien flyttet til Lewiston, Idaho, så til Clarkston og så til Spokane. Men i 1930 årene hadde vi alltid nok med mat, og en god bil og alt det en bonde trenger for en gård som er 600 acres. Vi hadde ikke noe overflod, men levde mest på fløte og egg penger. Jeg går ut ifra at alle penger fra innhøstingen gikk til betaling av lån, gass og vedlikeholdsregninger. Vi brukte ikke penger slik som i dag men Ed hadde en sykkel, Bertha hadde en gitar og Ann hadde en radio. "Vi flyttet til Lewiston, Rasmus jobbet in Potlatch sagbruk for en stund, og i Spokane på et hotell og en kafe ved elvebredden. Han søkte på jobb med aluminiumsfabrikken, men fikk sikkert ikke jobben pga alderen. De sa til han at en bonde var en altmuligmann, men var ingens ekspert på enkeltområde. Han begynte med tømmerarbeid inntil de siste årene da han jobbet for Davenport og Spokane hotellene." Kari jobbet som hushjelp på Davenport hotell.

Mens de fremdeles bodde på gården i Nord Dakota, fikk Kari besøk av Jehovas vitner som solgte noen religiøse bøker til henne. Hun leste disse, abonnerte på WT and Awake (blader til Jehovas vitner?), og begynte å tilby blader og bøker i Esmond og Maddok. Det var ingen møteplass og ingen som studerte sammen med henne. Det første møte hun var på var i Lewiston. Hun var veldig sjenert og de sies at hun stod på den andre siden utenfor møtelokalet flere søndager uten å gå inn. Tilslutt kom et av vitnene og inviterte henne inn. Hun ble døpt i Cleveland, Ohio på en distriktssamling i 1946, banebrytende fra 1950 til 1961, reiste til internasjonale samlinger i New York to ganger - 1952 og 1958. Kari sier at religionen deres hjemme bestod av at faren leste fra en bok (ikke Bibelen) på søndagene. "De eneste gangene vi lærte litt var da en mann kom rundt og hadde møte i et av de tre husene på Trefall, siden det var tre gårder som lå tett. Han leste fra Bibelen og sa noen få ord om den."

Kari var veldig aktiv som et vitne. Hennes territorium var fra South Hill of Spokan hvor territoriet var veldig kupert. Hun gikk altid til fots og hadde aldri muligheten til å kjøre bil eller sykle. Hun delte også ut blader når hun var nede i byen, tilbydde bladene når hun ventet på bussen også tidlig om morningen. Hun hadde også mange bibelstudier. Hun reiste til alle store samlinger, to ganger til New York, Cleveland, Los Angeles, Vancouver, British Columbia - hennes brev oppmuntret alltid til å tjene Jehovas vitne. I brev til barnebarna hadde hun alltid noen nyheter fra Jehovas. (Når et vitne kom til huset vårt i Junction City sa jeg alltid at vi fikk litteratur fra bestemor. - Karen Windheim)

Før Rasmus døde, hadde han høyt blodtrykk og legen ba han slutte å røyke, noe han gjorde med en gang. Han hadde også diabetes på sine gamle dager og måtte amputere et bein pga et sår som ikke ville gro. Han levde til han var 84 år og døde i Spokane, 5. februar 1969. Rasmus ble gravlagt i Fairmont Memorial Park Cementery (gravplassen). Kari levde 15 år lengre og døde 91 år gammel 9. november 1984. Hun ble kremert ved Riplinger Crematory i Spokane. Hennes gravstein ligger over Rasmus, med datteren Bertha Lee til høyre og sønnen Norval til venstre.
Innhausting. Foto ved Karen

Oksendal Farm, Benson County, Esmond, North Dakota. Foto ved Karen


Familien Oksendal i 1931, og det orginale gardshuset i 20-30 åra. Foto ved Karen


Kart og kjøperkontrakt for Oksendal Farm. Foto ved Karen. Klikk for større


Folketelljing for 1920 og 1930, Benson County, Rich Valley. Foto ved Kåre. Klikk for større

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Livet på Oksendal Farm

Nedteikna av: Ed Oksendahl og Arne Oksendal
Samla og redigert av Karen Windheim, Oregon, USA.
Oversatt til norsk av Kåre Trefall.
Introduksjon ved Kåre Trefall

Introduksjon:
Edward og Arne Oksendal er born av Kari Nilsdotter Trefall og Rasmus Nilson Yksendal som utvandra til USA, North Dakota, i 1913. Meir om utvandrarlivet til Kari og Rasmus kan du lesa om under Familien Rasmus Oksendal. Oppvekståra til Kari på Trefall kan du lesa om under Kari's historie.
Historien:

Rich Valley skulen. Foto ved Karen
Ed skriv - Rich Valley distriktet der vi budde var befolka av immigrantar. Foreldra våre kom frå Norge og snakka norsk heime, men mesteparten av distriktet var bebudd av russiske immigrantar som snakka russisk heime. Det var ein del fordommar og mistenkeliggjering mellom dei norske og dei russiske familiane. Nesten alle ungane i klassen var første generasjon amerikanarar med russisk bakgrunn. Dette inkluderer Peter Fettig, Lew Wentz, Vivian, Jean og Florence Leieer, og Bachmier-ane. Eg hugsar ikkje ein einaste gong nokon av skulekameratane mine besøkte meg på farmen, og eg hugsar ikkje at eg besøkte nokon av dei. Russisk-amerikanara var katolikkar og nordmennene lutheranarar, dette heldt dei også adskilte.

På garden mjølka eg kyr (vi hadde 7 mjølkekyr), fora grisene, hestane og kalvane.
Vi mjølka i floren, det var svært usanitære forhold der med ku-gjødsel på golvet og fluger over alt. Kyrne blei aldri vaska, og ofte datt det fluger og rusk oppi mjølkebytta og me plukka det ut att med fingrane. Kvar ku gav 8-12 liter mjølk, og etter mjølkinga hella vi mjølka i ein separator som var hand sveiva, mjølka kom ut av ein tut og fløyten av ein annan. Fløyten blei hellt på 20 liter kanner og på laurdagar blei desse tekne inn til byen og selde. Det verkar som om vi alltid hadde ein collie liknande hund som heitte Bingo. Eg henta kyrne og Bingo fylgde med. Farmen vår hadde eit lite dalføre mot sør og eit større dalføre mot vest, det var her kyrne og hestane beita. Det vart små elver i begge dalføra, men desse tørka inn om sommaren. Det var ingen fisk i desse elvene. Dalføra hadde rev, mink, stinkdyr, røyskatt og jordrotter. Jordrottene hadde også holer i kornåkrane, og rund holene deira åt dei opp kornet så det blei flekker utan korn, berre snaue marka rundt kvart hol i ein sirkel på 3 meter eller meir. Vi brukte gift for å drepa dei, og også feller, snarer og ei 22 kaliber rifle, men kvart år var det like mange som før. Ei tid betalte fylket ei premie på 15 øre for kvar drepen jordrotte, og eg fanga dusinvis av dei i snarer. Vi fekk også premie for kråke egg. Om vinteren fanga me røyskatt i feller og fekk mellom 15 og 20 kroner for kvart røyskatt skinn. Eg fanga også stinkdyr. Måten å fanga stinkdyr på var å finna hiet deira og så vinda opp eit stykke piggtråd inn i holet. Denne ville festa seg i pelsen og ein kunne då dra dei ut. Eg antek det gjekk an å gjera det same med rev. Det var eit illeluktande arbeide og eg hugsar eg gjekk til skulen ein gong med stinkdyr lukt på meg. Om våren hugsar eg at eg ein gong fann eit revehi i Big Coulee. Eg gøymde meg i krattet like ved og observerte. Revemora var like ved og strata å gjøy og revungane kom ut og leika rundt hiet. Eg gjøydde attende til revemora. Eg hugsar også ein hauk som stupte ned mot meg da eg kom for nær reiret hennar. Den laga ein plystrande lyd då den kom nedover, men eg fann aldri reiret.

Arne skriv - Då eg var omlag 8-9 år gamal gjekk eg på jakt med ei 22 kaliber rifle. Om vinteren sette me feller for røyskatt og mink og selde skinna så me hadde lommepengar. Me gjekk også på stinkdyr jakt. Stinkdyra låg i dvale om vinteren og den einaste måten å fanga dei på var å lura dei ut av hola sine. Røyk-patroner blei plassert i holet men dette var ikkje svært effektivt utan at det var eit luftehol til i hola. Ein annan måte var å ta eit stykke piggtråd å bøya den til ein krok i eine enden og lage i veiv i andre enden. Piggtråden blei skyvd inn i holet så langt som mogeleg, og så blei veiva i andre enden snudd rundt. Var ein heldig greip kroken inni holet tak i pelsen og skinnet til stinkdyret. Ved å vri til så godt som mogeleg og dra ut piggråden kunne eg få stinkdyret ut i åpningen av holet. På dette tidspunkt kunne eg huka fast bakenden til stinkdyret og skyta det i hovudet med 22 kaliber rifla mi for ikkje å skada pelsen. Ved å dra i piggtråden med venstre hand og væra klar med rifla med høgre hand, fekk eg augekontakt med dyret. Stinkdyret fekk augekontakt med meg også og sendte sitt prosjektil rett inn i det høgre auga mitt før eg rakk å skyta han i hovudet. Han trakk fortare og var betre skarpskyttar enn meg! Eg slapp rifla og piggtråden og tørka det brennande auga mitt og sprang heim, der eg vaska meg og bytte kler, men lukta hang i i over ei veke. Dette var siste gong eg jakta stinkdyr.

Me flådde ikkje stinkdyra på grunn av lukta og selde dei derfor heile for omtrent 16 kroner. Mink og røyskatt flådde me og snudde pels sida inn og strekte dei ved å dra skinnet over ei tjukk flat trefjøl. Ved å flå sjølve kunne me spenna opp skinnea så dit blei større, og slik få betre pris. Ein ann ting vi gjorde var å fanga jordrotter om sommaren. Benson fylket betalte 15 øre i premie for kvar jordrotte-hale som blei framvist. Jordrotta gjorde store skadar på avlinga så fylket tilbaud premie for kvar som blei fanga. Eg brukte det tvinna tauet som blei brukt til å binda kornnek av kveite og til å binda sukkerroer. Eg laga ei løkke i eine enden og plasserte løkka over holet til jordrotta og la meg flat på bakken omtrent 15 meter vekke og venta på at jordrotta stakk hovudet ut av holet sitt. Når hovudet stakk langt nok ut rykka eg til slynga og snåra inn jordrotta. Etter å ha drepe den, kutta eg av halen og putta den på eit glas, og putta så på fleire og fleire til eg til slutt leverte inn halane og fekk premien.

Med pengane mine kjøpte eg ein gammal sykkel frå ein nabo men eg hugsar ikkje om eg lærde å sykla på den eller ikkje. Eg bestilte eit linese-sett til eit teleskop, men utpå landet kunne eg ikkje finna eit røyr til å setja linsene i, så eg gav opp.

Edward kjøpte ein toseters heste-karjol og køyrde rundt med den. Norval, den eldste bror min, kjøpte ein bil, eg trur det var ein 1937 Chevrolet. Eg hugsar svært lite av systrene mine frå denne tida. Onkelen vår Lars gav meg sukkertøy når me var ute å køyrde i A-Forden hans. Eg hadde mykje moro å driva på med og trur eg var fornøgd med livet på farmen.
Ed skriv - Arbeidet på farmen innebar å slå og raka høy. Dette føregjekk med to hestar, og me lesste høyet opp i hestevogna og køyrade det for å setja det opp i høystakkar. Og me køyrde skurtreskar under korninnhaustinga, og lessa kveiten frå kornvogna inn i kornsiloen. Og være "henta-det-som-mangla gut" for bror min Norvald når han fiksa maskineriet på farmen. Eg likte arbeidet på farmen og hugsar aldri at eg protesterte. Når Norval ynskte nok, sprang han alltid i alle retningar for å få tak i det. Eg hugsar at eg arbeidde for Edward Willy ein haust under innhaustinga. Eg tente 700 kroner ved å frakte kornnek til den stasjonære treskemaskina Willy dreiv. Høyvogna blei trukken av to hestar og hadde hjul av jern og ingen dekk. Det humpa skikkeleg. Eg hugsar ein annan kornband-fraktar, Peter Fetting, han ville fylla opp høyvogna først og så kappkøyra til ei annan eng. Høyvogna hans hadde gummihjul og vi galloperte hestane ned vegen til den andre enga. Etter innhaustinga var over tok Edward Willy oss til byen og spanderte milkshake før me drog heim. Han budde omtrent ein og ein halv kilometer sør for farmen vår. Arne og Norvald. Foto ved Karen
Han sette oss av omtrent 500 meter frå huset vårt og eg gjekk derifrå. Eg tok snarvegen over eit nypløgd jorde og mista på vegen dei 700 eg hadde tent. Mor og eg leita etter dei denne dagen utan å finna dei. Og me trudde dei var pløgd ned og borte, men eg fann dei til slutt dagen etter. Eg arbeide også for ein annan bonde i slåttonna. Eg må ha vore omlag 12 år då. Ein gong hadde eg min eigen kalv som eg ala opp (ein korthorna ungokse), og eg meldte den på ein dyreutstilling og fekk premie. Eg hugsar ikkje korleis eg tente pengane, men på eit tidspunkt kjøpte eg 640 mål land nær Devils Lake for seks og eit halvt tusen kroner, og selde det att etter at familien flytta vestover.

Det verka som om det var plenty tid til avkopling. Eg hadde ein ponni (ein svart 20 års Mustard eller Indiansk ponni frå Montana). Eg rei den utan sadel. Denne hesten var omtrent som .ein kvart hest., og veldig rask på korte distansar. Eg hugsar eit kappløp med to eldre gutar 7. desember 1941. Dei hadde store hestar, den eine var ein fullblods Morgan. Ponnien min slo dei dei første 45 metra og så passerte dei meg. Grunnen til at eg hugsar denne dagen var at me stoppa heime hjå ein av gutane, og mor hans kom ut og fortalde at Japanesarane hadde angrepet Perl Harbor og at president Roosevelt hadde erklært krig (andre verdskrig). Eg gjekk også på heimelaga treski. Eg trur det var i 1939 at russarane angreip Finnland på ski. Russarane erobra aldri Finnland. Men eg hugsar eg skrei Big Coulee og let som eg var finnsk. Me lærde ogso å gå på skeiser.

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Nils Oksendal

Livet til ein norsk emmigrant i Amerika.
Nedteikna av Nels Oksendal.
Samla av Karen Windheim, Oregon, USA.
Oversatt til norsk av Hugo Solhaug.
Introduksjon ved Kåre Trefall

Introduksjon:
Dette er historia til Nils Øksendal, født 15. juli 1897 på garden Yksendalen i Eksingedalen. Nils Nilson Øksendal (1878-1960) var tredje barn til Nils Larson Øksendal (1846-1891) og Anna Rasmusdatter Straume (1845-1913). Han utvandra til USA, North Dakota, første gong i 1900, så permanent i 1906. Lars er bror av Rasmus Nilson Øksendal, som slo seg ned i same området då han utvandra for godt i 1913. Meir om Rasmus kan du lesa om under Rasmus Nilson Oksendal.
Historien:

Nils. Foto ved Karen
Som barn gikk eg på skule i vintermånedene, til fots eller på ski når snøen var for djup til å gå i. Seinere gikk eg for presten på heimstaden i Norge. Eg arbeide hardt som ung-gut, til mine yngre søsken blei gamle nok til å gi meg ei hjelpende hand. Det var da eg begynte å tenke på Amerika.

Eg hadde høyrt ein god del om forholdene på den "andre sida" av Atlanteren siden fleire fra min heimbygd hadde reist over tidligere og skrevet brev heim og fortalt om landet med overflod. Å forlate hjemstedet er noe av det vanskeligeste i livet.
Eg pakka kofferten og gjorde meg klar til å reise til USA i mai 1900. I Bergen møtte eg andre som også skulle til Amerika, dei var bitt av "Amerika feberen" dei også.

Ombord i båten i Bergan satte me kursen til Liverpool, England. Der blei me overført til båten "Teatonik" fra rederiet White Star Line, sammen med mange andre passasjerer som også skulle til det nye lovende landet.
Den første dagen ut fra Liverpool mistet vi landkjenning og det blei ganske stormfuldt. Snart overtok sjøsyken dei fleste og det var berre dei mest robuste personane som klarte å overvinne sjøsyken og spasere rundt på dekk, eg var blant dei. Stormen varte i dagevis, og enkelte ganger gikk sjøen over dekket på skipet. Teutonic. Foto fra www.norwayheritage.com
Seinere når me nerma oss New York stilna stormen, dei fleste av passasjerene var tilbake på dekk. Heile turen fra Bergen til New York tok berre 10 dager.

Når me kom på land måtte vi vise legitimasjon, blei spurt om hvor vi skulle og om vi hadde nok penger til å reise dit vi skulle. Dersom ein ikkje hadde nok penger lånte ein av dei som hade. Pengene blei tilbakebetalt så snart ein var forlatt "Ellis Island".

Fra New York reiste enkelte med tåg til St' Paul, denne turen tok tre dager. Men ein liten plass ute på prerien (seinere kjendt som Maddock) var mitt mål. Jeg var med toget til det ankom Minnewaukan. Min onkel (prest)Ivar Oksendahl møtte meg der.

Med hest og kjerre reiste vi mot hans hjemplass, sør for Maddock. Vi satt og pratte om "gamlelandet" til vi utpå kvelden mistet sporet og ikkje var sikker på hvor vi var. Vi stopte ved eit torvhus for å spørre etter retningen til Waterloo post kontor, og snart var vi på riktig kurs igjen. Neste morning såg jeg meg omkring og sa til meg sjølv "no er eg i Amerika", men eg synest ikkje det såg så flott ut. Husene var små jord bygninger og det var ikkje så mange av dei. Eg trudde ikkje at låvene ville tåle ein av dei store stormene som eg hadde høyrt så mykje om og hvor var dei kjempestore kornsiloane som eg også hadde høyrt om?

Eg budde og arbeidde på min onkels gård, eg fekk 25 dollar måneden om vår, sommer og høst. Om vinteren fekk eg 10 dollar månten. Eg dreiv garden etter at min onkel slutta som bonde og i 1901 fekk eg min egen gard 13 miles sør vest for Maddock. Eg bygde ei ei hytte av tynne bord og nagler etter påkrevde mål 8'x12'x6' høg (2,6m x 4m x 2m høg). Etter nedbetaling leigde eg ut gården og eg bestemte meg for å ta ein tur tilbake til Norge.

Eg reiste til New York med tog, så med båt til England og videre til Bergen. Fra Bergen til Voss med tog og derfra til Øksenda til fots. Eg kom heim på julaften. Eg brukte vintermånedene til å besøke bekjente. Når våren kom blei eg reiselysten igjen.

Denne gangen reiste eg til Boston og det var atter stormfuldt. Egkom til Maddock våren 1906. Av ein eller annen grunn såg landet mykje bedre ut no enn første gang eg kom. Eg tok tilfeldige jobber til eg tok tilbke garden og bygde meg eit større hus der.

27 juni 1910 gifta eg meg med Jennie Anderson, eg arbeide med veibygging da men i 1911 starta eg som bonde på gården vår. Gårdsdrift hadde sine opp og nedturer men me holdt ut. I 1933 stilte eg til valg som "kommune guvernør" eg hadde den stillinga i 12 år. Eg reiste tilbake til Norge i 1954. Etter det har eg budd på garden i Maddock.

Av Nels Oksendahl
Tatt fra historier fra "Dei første 50 år", Historiar om samfunnet Maddock, North Dakota 1901 - 1951.


Familien Nils Oksendal i Amerika. Foto ved Karen

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Lars Oksendal

Samla og nedteikna av Karen Windheim, Oregon, USA.
Oversatt til norsk av Kåre Trefall.
Introduksjon ved Kåre Trefall

Introduksjon:
Livet til Lars Nilson Øksendal (1875-1953), første barn til Nils Larson Øksendal (1846-1891) og Anna Rasmusdatter Straume (1845-1913). Han utvandra til USA, North Dakota, i 1902. Lars er bror av Rasmus Nilson Øksendal, som slo seg ned i same området då han utvandra for godt i 1913. Meir om Rasmus kan du lesa om under Rasmus Nilson Oksendal.
Historien:

Lars. Foto ved Karen
Lars var født 5. november 1875 på garden Yksendal i Eksingedalen. Då han blei vaksen, beslutta han seg i 1902 å fylja etter onkelen og bror sin til Amerika. Han og systera Borghild segal 4. mars 1902, saman med fire andre frå nabobruket i Yksendalen. Han fyllte ut sine første papir i mai 1903, busett nær Butte i Nord Dakota. Han selde denne farmen og flytta til East Fork Township der han kjøpte ei farm nord for bror sin Nils. Han tilbrakte deler av tida si der. Han arbeidde også ei tid sør for Maddock, og var ei tid på besøk hjå onkel Ivar i Washington. Han blei Amerikansk statsborgar i 1921. Han gifte seg aldri, og døydde i 1953. Han blei då begravd på Fron Church Cemetery (Fron kjyrkjegard), sør for Maddock.

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Iver Oksendal

Prest Iver Larsen Øksendahl.
Nedteikna av Karen Windheim, Oregon, USA.
Oversatt til norsk av Kåre Trefall.
Introduksjon ved Kåre Trefall

Introduksjon:
Iver (Ivar) Larson Yksendal (1861-1928) er bror til Nils Larson Yksendal (1846-1891). Nils er far til Rasmus Yksendal. Iver drog til Amerika i 1882.
Historien:

Iver. Foto ved Karen
Iver Larson Oxendahl var født på garden Yksendal i Eksingedale, Hordaland, Norge, 9. februar 1861. Foreldra hans var Lars Nilsson fra Øvre Helland i Modalen, og Borghild Torbjørnsdotter fra Yksendalen. Dei fekk åtte born, Iver var den yngste. Den eldste broren Nils tok over familie-garen frå foreldra i 1880. Haldor og Torbjørn, dei neste to borna, gifte seg og busette seg på gardane konene kom i frå. Den fjerde sonen, Lars, hadde alt reist til Amerika i 1875. Dei tre søstrene hans gifte seg og flytta til gardane mennene deira kom frå. Igjen på garden blei Iver for å arbeida for broren Nils.
22. april 1882, 21 år gamal forlet Iver garden Yksendal og seglar til Amerila. Han gjekk i land i Philadelphia i Pennsylvania. Reisa enda opp i Minnesota der den eldre broren Lars hadde slått seg ned.

Som søskena starta ikkje Iver med gardsbruk, eller farming som det heitte her, men valgte å tena Gud i staden. Etter å ha gått to år på Luther College i 1893, var han lærar på ein sokne-skule i Kasson, Minnesota fra 1885 til 1889. Han starta sin teologiske utdanning på Luther Seminary i 1889 og gjekk ut derifrå som 'candidate in theology' i 1892. Året etter blei han 13. mai 1893 borgar av De forente Stater, i Eddy County, Nord Dakota. Kvifor han drog til Nord Dakota er ukjendt. Iver gifta seg med Tora ? i 1885. Utan å ha funne dokumenter som viser dette, og sidan han tok utdanninga si i Minnesota, må han ha gifta seg mens han var der. Etter at dei flytta til Nord Dakota busette dei seg i Antelope Valley området i Benson fylket.

Som teologisk student blei Iver beden om å hjelpa å tena i menigheita i Antelpe Valley. Våren 1983 blei han tilsett som pastor i menigheitene i kjyrkjene St. Olav, Viking, og North Viking.

Pioner-prestane i denne delen av Nord Dakota tente i svært store område som dekka tre fylker, Ramsey, Benson og Wells. Vanskane var mange i tenesta i desse grisgrendte strøka. Sjølve reisinga var i seg sjølv eit problem i alle årstider. Vegane var vanskelege å finna, og gjennom den lange vinter månadane blæs stormane snøen i svære fenner, og vegane var svært vanskelege å finna fordi alle landemerke var tildekka, til og med nybyggjarane sine heimar var tildekkka av fenner. Og sommaren bragte støv og søle på vegane. Årstid inn og årstid ut held Iver fram for å bryta livets brød hos sjuke og døande, og bringa tru til tvilarar og vantru. Pioner-presten var både omreisande predikant, pastor og evangelist. Han var fast i trua, klaga ikkje på sitt harde kall, og var villig til å dela livet ved denne religiøse fronten med folket han tente. Etter å ha tent i 16 år var helsa til Iver ødelagt, utvilsomt som fylje av den strabasiøse pioner gjerninga. Han var ein stille, enkel person, som vann kjerleik og respekt fra alle han tente. Det kan i sannheit seiast at han gav sitt liv i kjærleik som tenar for samfunnet og kjyrkja.

Mens han tente som prest, blei han også farmar. På land-kontoret i Devils Lake 20. juni 1896 fyllte Iver Oksendahl fra North Viking, Benson fylke, Nord Dakota, ut sine første søknad om land, E 1/2 og SW 1/4 og lotta 3 & 4 av seksjon 31 i "township" 152 av "range" 69, som strakte seg over 157.63 acres prerie land, for 14 dollar. 15. august 1896 busette Iver seg på jorda si og starta å dyrka. Han byggde eit gardshus 14 x 28 x 12, eit fjøs 24 x ?6 x 14, ein kornlåve 16 x 24 x 6 og ein brønn. Han verdsatte heile plassen til 1.650 dollar i 1903 da han søkte om overtagelse. 11. april 1903 søkte han retten sin til å overta jora. Vitna hans var Lars O. Larson, Ole Holdal, Bent and Christian C. Wesby, alle frå Maddock. Dette var hans vitne på at han, kona og dei tre borna deira kontinuerleg hadde dreve jorda. Han oppgav også å ha dyrka 10-140 acres og hadde reist 6 "crops". Det endelege sertifikatet, nr 6944, blei fyllt ut 1. juni 1903 i Devils Lake for eit gebyr på 2.95 dollar. "Skøytet" ser datert 5. mai 1904.

Ivers kone Tora levde i to år til, og døydde 4. november 1906. Ho blei lagt til kvile på North Viking kjyrkjegard. Ho forlot Iver med tre små jenter, den yngste på 6 år. To år seinare gifte Iver seg med Marine ? og flytta med familien til Livingston Bay, Island fylke, i staten Washington. Der blei han mjølke-bonde. På kjyrkjegarden North Viking ligg det begravd ei barn Oksendahl født 1908, død 1909. I 1910 folketeljinga oppgjev Iver og kona at det var født eit barn, som litt etter døydde, dette kan væra barnet på kjyrkjegarden. I så fall reiste dei til Washington litt etter at barnet døydde i 1909. Iver er å finna i 1920 folketeljinga, mens berre kona var å finna i 1930 teljinga, så vi antek at Iver døydde ein eller annan gong i mellom 1920 og 1920. Der er ein Oksendahl gravstein på "Our Saviour Lutheran Cemetery" ("Vår Frelsers Lutterske kjyrkjegard") i Stanwood, Snohomish Co., Washington, men den er utan fornavn og datoar.

Constance Oksendahl, Iver og Tora's første barn, blei gift med Shelton Yates, og budde i Seattel, Washington. Ho døydde i 1973 og Shelton i 1984. Constanse testamenterte ved sin død 25.000 dollat til meinigheitane i North Vikinga, Viking og St. Olaf, til minne om faren Iver.


Familien Iver Oksendal i Amerika. Foto ved Karen

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

[neste] [forrige] [innhald] [utskriftvenlig side]

Familiane Oksendahl i Amerika

Dei som utvandra frå Yksendal bruk 2


Innhald: [alt på ei side] [utskriftvenlig side] Innleiing, ved Kåre Trefall

I 1868 dreg den fyrste født og oppvaksen i Yksendal, Eksingedalen, Norge, Ragnhild Andersdotter f. 1837, 31 år, frå bruk 2, til Amerika. Ho er gift med Anders Davidson Gullbrå, f. 1816, og dei utvandrar frå Tistelen, Vik i Sogn. Soga deira er ikkje fortald her.

Bror til Ragnhild Andersdotter, Herlaug Anderson Yksendal (1832-1903), driv garden i Yksendalen. Han er gift med Ingebjørg Torbjørnsdatter Fjellanger (1830-1879).

20. mars 1883 dreg to av sønene til Herlaug, brørne Thorbjørn Herlaugson f. 1862, 21 år, og Andreas Herlaugson Yksendal f. 1865, 18 år, begge ugifte. Dei dreg først til Grand County, Minnesota, for så å dra vidare vestover til Dakota territoriet.

Året etter, 24 april 1884, dreg broren Johan Karl Herlaugson, f. 1867, 17 år, først til Minnesota, så vidare vestover for å slutta seg til brørne.
Om han seinare omkom i den Spansk Amerikanske krigen på Kuba, eller drukna som desertør i Amerikanarane sin kamp mot Indianarane, er uvisst.

4. mars 1902, 15 år seinare, dreg også systera til Torbjørn, Andreas og Johan Karl: Dordei Herlaugsdotter, f. 1872, 27 år, ugift.

Litt om livet "over there" til desse 4 syskena frå Yksendalen finn du her. To av brørne, Torbjørn og Andreas, angasjerte seg i politikken i sitt nye heimland.

Mora døydde i 1879, og Herlaug gifta seg då oppatt med Sigrid Knutsdatter Trefall (1847-1931).
4. mars 1902, saman med Dordei Herlaugsdotter, dreg ogso 3 av halvsysken hennar: Ingeborg Herlaugsdotter f. 1880, 22 år, Knud Herlaugson f. 1883, 19 år, og Lars Herlaugson f. 1885, 17 år. Alle ugifte.
Brore til Dordei, Torbjørn, halvbror til dei andre bruk 2 syskena, er også å finna på passasjer lista denne dagen. Han er no Amerikansk statsborgar, og har vore i heimlandet for å henta fleire av syskena og halvsyskena sine.

På same båt dreg ogso syskena Lars Nilson f. 1885, 17 år og Borghild Nilsdotter f. 1882, 19 år, begge Yksendal, og frå bruk 1. Det er altså 7 "Yksendalar" på båten som legg ut frå Bergen denne seinvinterdagen 1902.

Ein til i syskenflokken, Nils Herlaugsson f. 1886, son til Herlaug og Sigrid, dreg etter, 11/4 1905, 19 år og ugift.

Ogso litt om dei fire syskena Ingebjørg, Knut, Lars og Nils "ower there" er fortalt her.


Tatt i USA ca 1903-04. Bak fra venstre: Lars, Dordei (Dina), Knut, Ingebjørg (Ingeborg) Forran fra venstre: Torbjørn (Tom) med dei tre elste barna Ingvold, Mabel, og Ruby Andreas (Andrew) kona Sophia og sonen Arthur. Av dei omtalte syskena manglar Johan Karl of Nils.



Yksendalen i 1920 åra. Det bakerste huset er våningshuset på bruk 2. Foto ved Karen Windheim.



Yksendal i dag. Våningshusa bruk 2 i forgrunnen. Foto ved © Svein Ulvund, VossNow

Det er Hugo Solhaug som har samla desse historiane frå slekt han har kome i kontakt med i USA, etterkomarar av dei som er omtalt her. Utan hans innsats kunne ikkje "Yksendal bruk 2 til Amerika" kapittelet blitt til!!

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Torbjørn Herlaugson Oksendahl

Skreven av Arthur (Arth) Oksendahl f. 1903, son av Torbjørn sin bror Andreas.
Samla og oversatt av Hugo Solhaug

Introduksjon:
I Amerika kalla Torbjørn seg Tom.
Sjå også sida om "Oksendahl bruk 2 i Amerika", introduksjonen der.
Her kan du lesa meir om bror Andreas, her meir om broren Johan Karl, og her om systera Dordei, her om halvsystera Ingebjørg, her om halvbroren Knut, her om halvbroren Lars, her om halvbroren Nils.
Historien:
Torbjørn Herlaugson Oksendahl blei født 17/11-1862, og død 29/9-1931.
I 1883 reiste han til USA fra Norge sammen med sin bror Andrew, og bosatte seg i Grant County, Minnesota.
Han arbeidet der som gårdsarbeider, gikk også på skolen noen vintre. Kom til Pierce County i 1886. Kjørte til Hillsboro, Nord Dakota med fire okser og en vogn. Han bosatte seg sør for Rugby og bygde en hytte og bodde der i flere år og dreiv jorda med okser. I 1895 var gården 320 acers. Brukte flere uker på å se over Alberte og det nordvestre territoriet i Canada, men kom tilbake til Rugby hvor han kjøpte en jernvarebutikk. Han solgte den i 1901.

I 1897 giftet han seg med Julia Hiller. De fikk tre barn: Ingvold, Ruby og Mabel. I 1902 døde Julia og han giftet seg på nytt i 1909 med Kirsten Scherven.
Dei fikk seks barn, Emelia døde få dager etter fødselen, Thomas, Earl, Roland, Kermit og Ruth. Han reiste tilbake til Norge to ganger: 1901 og i 1912. Han bodde også en kort tid på Everett, Washington; kom tilbake til Nord Dakota i 1918 og flyttet inn til byen Rugby hvor han bodde til sin død. Kirsten døde i mai 1957.

Utmerket seg i politiske saker i sine tidlige dager, han jobbet på forskjellige kontorer gjennom sin tid. Han var sekretær i senatet og representantathuset i den amerikanske kongressen. Var også Deputy Register of Deeds (vikarierende sorenskriver?), vikarierende politi, landsby politimester og fylkesmann (county judge).

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Andreas Herlaugson Oksendahl

Skreven av Arthur (Arth) Oksendahl f. 1903, son av Andreas.
Samla og oversatt av Hugo Solhaug

Introduksjon:
I Amerika kall Andreas seg Andrew.
Eit av barnebarna til Andreas, Robert Finnegan, har skreve ei helsing i gjesteboka.
Sjå ellers sida om "Oksendahl bruk 2 i Amerika", introduksjonen der.
Her kan du lesa meir om broren Torbjørn, her meir om broren Johan Karl, her om systera Dordei, her om halvsystera Ingebjørg, her om halvbroren Knut, her om halvbroren Lars, her om halvbroren Nils.
Historien:
Andreas Herlaugson Yksendal var født 5/2-1865 d. 7/3-1953.

Han kom til USA i 1883. Han kom da til Grant County, Minnesota. Tilbrakte et par år her, før han flyttet vestover til Nord Dakota, eller det som da var Dakota Territorium. Kom til det som nå er Pierce County i 1886. Kjørte til Hillsboro, Nord Dakota med fire okser og en vogn. Turen tok ca en uke. Som nybygger bosatte han seg og gjorde krav på eiendomen.
Blant annet jobbet han nede i Mississippi og Tennessee, nedover elvene. Han jobbet også på jernbanen. Assisterte i oppmålingen kommunene etc.
Lik hans bror Torbjørn (Tom) var også Andrew en aktiv politiker. Hadde forskjellige embeter/verv i skolen og bysamfunnet, så vel som staten. Tjente som representant i 1917 også som senator i 1919 og 1921 samlingene. Han var Pierce County sin første folketeller i 1900.

Han blei gift med Sophia Gustafson fra Varmeland i Sverige nov. 1901.

Andreas med fam. ca 1915, huset på garden bak
Dei fikk åtte barn, Emma (døfødt), Arthur, Ester, Selma, Alice (døde som spebarn), Viola, Victoria og Justin Ferdinand.

Bodde på en gård sør for Tunbridge inntil 1939, da de flyttet til Rugby hvor de levde til de døde. Fru Oksendahl døde i des. 1945.

Innhausting på Andreas sin farm tidleg i 1920 åra.


Her ein avisartilkkel om "Andrew" frå avisa Pierce County Tribune datert 5. juni 1952.
Denne er så langt ikkje oversatt til norsk.

Newspaper article from the Pierce County Tribune June 5th 1952

There are those who consider themselves pioneers who came to this country 40 or 50 years ago. And we think they are right. But there is a difference among pioneers. Few, if any in this area, can top Andrew Oksendahl. Now approaching .fourscore and ten., he is living out his remaining time moving about among his children. But his health loses a little ground with the passing years, he is spending more and more of his time in Rugby with his son and daughter-in-law's family, Mr. And Mrs. Art Oksendahl. Don't anyone get the idea he is an invalid. Far from it, for a man of his years, his mobility is good indeed.

Born in Norway
Oksendahl was born in Norway and came to Herman, Minnesota when only 17 years of age. He came over with his brother Tom whom many of the people here will readily recall. They knew people at Herman, Jacob Leraas, for one, father of Louis Leraas , himself a pioneer in this community.

But Andrew stayed at Herman only two years. After that he came to Hillsboro, N.D., and worked on a large farm. This was in 1886 and this year also marked the time when Oksendahl first came to this community! That's 66 years ago.

He didn't stay here then, and he came because his employer and his relatives wanted Andrew to come up here to improve land on which they had filed. I believe it was in the Barton vicinity.

Oksendahl and his brother Tom made the long trek from Hillsboro with 4 oxen, some equipment and supplies. The supplies consisted mostly of guns and ammunition with which to rustle wild game for food. All kinds of game were very plentiful then, he says.

But even in 1886 there were some people in the area. He recalls that Welcome Holbrook and a man named Mendennall were already set up at Pleasant Lake. Pam Cruden, Sr., Billy Hamilton and a man named Williams were in the Barton area.

To build a shack, lumber had to be hauled from Minnewaukan which was the closest town.

A good team of oxen, Mr. Oksendahl recalls, was better in some than horses or mules. Feeding them was a cinch. You relieved them of their yokes at the end of the day and they made out for themselves. Unless somebody scared them away. That happened once to the two brothers. A small souled neighbor didn't want the oxen on his land and chased them off. They retrieved them miles away, where Rugby now stands. Oksendahl says he broke about 40 acres with the oxen for the first year 1886. He squatted on land for himself the first year up. The second year, he had only two oxen.

Indians Friendly
Often on his trips, Indians camped near him at night, but they never bothered him and he was in no hurry about getting sociable with them.

Oksendahl explained the difference of tree claims, homesteading and pre-emption, but it didn't register too well with us. At any rate, by a combination of two such privileges, a man could get a half section of land. But there was a time limit and a man had to make some improvements.

He was farming here in 1888 to 1891. The years were dry so he practically sold out for nothing to Emil Seel. He went to Minneapolis planning to work in the woods, but because of the heavy snows, no men were being hired. So Oksendahl ended up working on the levees in Mississippi.

In 1895 he went to Roseau County, Minnesota, and the Red Lodge Indian Reservation. He fished and hunted and all the while also looked for land to homestead. The law was that all swamp land belonged to the state. In the dry spring of that year, settlers moved into the lowland and contested the state's definition of swamps. Then the heavy June rains flooded out the would-be homesteaders, including Andrew. He walked a mile to dry land. After that experience he came to this community again and homesteaded land in Tuscorora Township. This was 1896.

Married in 1901
In 1901 he was married to Sophia Gustafson, who herself had come here to homestead land in 1899. The couple had 8 children, 4 girls and 2 boys living. The sons still live here but the girls are scattered over a wide area. Mrs. Oksendahl passed away in 1945.

Oksendahl had serious operation at 74 and another about 7 years ago. On the last deal, he almost didn't make it. He was in a Bismarck hospital for 6 days. Said he didn't know what all they had done with him but a lot of it he didn't know about until he got his bill. He complained of illnesses he suffered more than 50 years ago. He doesn't feel in the pink now either, but it could be that some of his trouble is due to not being used to North Dakota's variable weather.



His Obituary

His cause of death was cancer and pneumonia. He was a former state legislator, serving both the house and the senate. He served in the house at the session of 1917, and was a member of the senate at the 1919 and 1921 sessions. Andrew Oksendahl was born in Exingdalen, Voss, Norway Feb 5, 1865. He came to the US in 1883 with his brother Tom.

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Johan Karl Herlaugson Oksendahl

Skreven av Arthur (Arth) Oksendahl f. 1903, son av Johan Karl sin bror Andreas.
Samla og oversatt av Hugo Solhaug

Introduksjon:
Sjå også sida om "Oksendahl bruk 2 i Amerika", introduksjonen der.
Her kan du lesa meir om broren Torbjørn, her om broren Andreas, og her om systera Dordei, her om halvsystera Ingebjørg, her om halvbroren Knut, her om halvbroren Lars, her om halvbroren Nils.
Historien:
Johan Karl Herlaugson Yksendal blei født i 1867.

Han immigrerte til USA i 1884 og kom først til Minnesota. Ble der en kort periode før han reiste vestover for å sluttet seg til brødrene Tom og Andrew i Dakota territoriet.
Siden det er det ikke mye kjent vedrørende han.

Noen sier han vervet seg i den Spanskamerikanske krigen og ble drept i kampar på Kuba.
Andre sa han vervet seg i hæren og hans regiment ble sendt vestover til indianer land for å få slå ned ett opprør. Han prøvde å desertere, men druknet når han svømte over en elv.
Noen sier også at han skiftet navn. Alle forsøk på å finne mer informasjon om han har vært mislykket.

Så langt vi vet, er han ikke gift.

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Dordei Herlaugsdotter Oksendahl

Skreven av Arthur (Arth) Oksendahl f. 1903, son av Dordei sin bror Andreas.
Samla og oversatt av Hugo Solhaug

Introduksjon:
I Amerika kall Dordei seg Dina.
Sjå også sida om "Oksendahl bruk 2 i Amerika", introduksjonen der.
Her kan du lesa meir om broren Torbjørn, her om broren Andreas, og her om broren Johan Karl, her om halvsystera Ingebjørg, her om halvbroren Knut, her om halvbroren Lars, her om halvbroren Nils.
Historien:
Dordei Herlaugsdtr Øksendal, f. 16/2-1872 d. 6/7-1937.
Kom til USA med sine brødre og søstrer om våren 1902.
Jobbet på nærheten av Rugby til hun giftet seg 10/12-1904 med Andrew Stromme f.1886.

Dei fikk tre barn: Carl f. 15/12-1905, Arnold f. 23/9-1910 d. 23/3-1927, og Ella f. 6/8-1913.
De bodde på en gård sørvest for Rugby inntil hennes død. Andrew Stromme (Andreas Nilsson Straume) var født på Straume bruk 1. Modalen

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Ingebjørg Herlaugsdotter Oksendahl

Skreven av Arthur (Arth) Oksendahl f. 1903, son av Ingeborg sin halvbror Andreas.
Samla og oversatt av Hugo Solhaug

Introduksjon:
I Amerika kalla Ingebjørg seg Ingeborg.
Sjå også sida om "Oksendahl bruk 2 i Amerika", introduksjonen der.
Her kan du lesa meir om halvbroren Torbjørn, her om halvbroren Andreas, og her om halvbroren Johan Karl, her om halvsystera Dordei, her om broren Knut, her om broren Lars, her om broren Nils.
Historien:
Ingebjørg Herlaugsdotter var født 14/7-1880, og døde 24/3-1950.
Immigrerte til USA sammen med sine brødre og søsteren Dina, om våren 1902.

Levde i nærheten til hun giftet seg med Louis Leraas den 19/3-1904. Bosatte seg på en gård sør for Tunbridge og levde der til de solgte gården og flyttet til Rugby i 1946.
Dei fikk 7 barn. Mabel f. 20/10-1904, Harold f. 3/4-1906, Lillian f. 27/7-1908, Evelyn f. 1/9-1909, Ethel f. 2/1-1915, Theresa f. 11/8-1918 og Loretta f 1925.

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Knut Herlaugson Oksendahl

Samla og oversatt av Hugo Solhaug

Introduksjon:
Sjå også sida om "Oksendahl bruk 2 i Amerika", introduksjonen der.
Her kan du lesa meir om halvbroren Torbjørn, her om halvbroren Andreas, og her om halvbroren Johan Karl, her om halvsystera Dordei, her om systera Ingebjørg, her om broren Lars, her om broren Nils.
Historien:
Knut Herlaugson Oksendahl var født i 1883.

Knut sin gard var ca. 5 km sør-vest for Rugby, tvers over vegen for broren Torbjørn. Garden blir i dag dreven av barnebarnet og oldebarnet til Torbjørn.

[neste] [forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Lars Herlaugson Oksendahl

Skreven av Leland Andrew Oksendahl, barnebarne av Lars sin halvbror Andreas,
og er henta frå ei uferdig historiebok om Pierce County og Rugby.
Samla og oversatt av Hugo Solhaug

Introduksjon:
Sjå også sida om "Oksendahl bruk 2 i Amerika", introduksjonen der.
Her kan du lesa meir om halvbroren Torbjørn, her om halvbroren Andreas, og her om halvbroren Johan Karl, her om halvsystera Dordei, her om systera Ingebjørg, her om broren Knut, her om broren Nils.
Historien:
Lars Herlaugson f. 1885, kom til Rugby i 1902. Der arbeidde han som gardsarbeider ei stund inntil han tok seg land i Ness township sørvest for Rugby.

Seinere selte han gården og retunerte til Norge for eit års besøk. På båten til Norge møtte han sin fremtidige kone Karen Thorson fra Chicago IL. Ho skulle også besøke familien i Norge.
Da han retunerte til Nor Dakota skaffet han seg ein gård som lå ca. 2 km fra Andrew's gård. Han gifta seg med Karen i 1914. Dei fikk to barn, Sigrid og Thelma (Mrs. Vernon Fjellanger). Barnebarne til Lars driv gården i dag.

[forrige] [innhald] [hoved innhald] [utskriftvenleg]

Nils Herlaugson Oksendahl

Denne historien er fortalt av Nels LeRoy Oksendahl, son til Nils.
"Jeg vil forsøke å fortelle deg noe av min fars historie om det å komme til Amerika."
Samla, redigert og oversatt av Hugo Solhaug

Introduksjon:
I Amerika kalla Nils seg Nels.
Helsing frå forfattaren av denne artikkelen, LeRoy Oksendahl, son til Nils, finn du i gjesteboka. Der er også helsing frå ein av LeRoy's søner, Eric Oksendahl
Sjå ellers sida om "Oksendahl bruk 2 i Amerika", introduksjonen der.
Her kan du lesa meir om halvbroren Torbjørn, her om halvbroren Andreas, og her om halvbroren Johan Karl, her om halvsystera Dordei, her om systera Ingebjørg, her om broren Knut, her om broren Lars.
Historien:
Nils Herlaugson Oksendahl født 1886.

Da han var 16 år kom brødrene hans Torbjørn og Andreas tilbake til garden i Norge for å ta med seg Lars, Knut, Ingebjørg og Dordei tilbake til Rugby, Nord Dakota. Dei meinte far var for ung til å bli med.
Jeg tror dette gjorde han svært sint, sjølv om han aldrig har sagt det. Han fikk seg jobb som gjeter og gjette geiter for ei krone (27 cent) dagen. Etter to år kjøpte han seg ein dress, ei hagle og ein bilett til Rugby, Nord Dakota. Vi har forsatt hagla, jeg ga det til min elste sønn så han tar vare på den.

Når han kom til New York måtte han passere Ellis Island vor millioner av immigranter kom. Noen av Øksendalene fikk forandra namnet sitt til Oksendahl fordi det var slik ein kontorist der meinte det skulle stavest.

Når far kom til Rugby arbeidet han for bror sin for ein dollar dagen (ei stor lønnsauke sammenlignda med Norge). Han sparte nok fra dette til å gå på luthersk gymnas i Grand Forks North Dakota for å studere Engelsk og for sitt statsborgerskap.

Da han hadde lært nok reiste han til Hetting, Sør Dakota og fikk seg jobb i eit vanligt oljeselskap. Jobben hans var å kjøre ei vogn med ein tank full av parafin og selge det fra gård til gård hos nybyggerene. Han fant det han trodde var ein forlatt gård og tok over denne. Nokre måneder seinere kom eigeren tilbake og eigerskapet endte i retten, far tapte. Han har ofte sagt at det var det beste som kunne hende fordi det har ikkje regna der seinere.

Han reiste til Sheridan kommune i det ekstreme nord-øst Montana hvor det var opent for nybygging. Far arbeide for ein mann som heitte Olaf Berg som hadde ein stor gard og ein butikk i Redstone. Jernbanen gikk bare til Plentywood så fars jobb besto for det meste i å frakte utstyr dei 32 kilometerene til Redstone. Han dreiv med dette i meir enn to år og sparte nok til startkapital for å starte sin egen gård.

Han tok av land i 1911, 24 km sør for Redstone. Jeg har ofte lurt på hvordan og hvorfor han stakk ut denne gården. Han fortalde at i 1918 og i 1919 treska han 196 bushel (ca 7056 liter) hvete hvert år. Han tente meir penger på å arbeide i eit treskelag enn han gjorde på gårdsdrifta. Og han sa at han tente meir på å spele poker under ei godsvogn enn det han gjorde på begge deler.

Nybyggingen tok slutt rundt 1923 når antall gårder i Montana nådde eit høydepunkt. Kvart år etter det har det minka på antall gårder i Montana.

Han fikk hjerteanfall i 1951 og jeg tok over garden. Far døde i 1959.

[neste] [innhald] [utskriftvenlig side]

version 1.0

Myrda av Indianarane


Innhald: [alt på ei side] [utskriftvenlig]
Introduksjon, ved Kåre Trefall

Dette er historien om nokre som ikkje fekk oppleva det lova landet so lenge. Historien om folk frå Ekse, og frå Teigdalen og Evanger, som blei drepne av indianarane.

Av dei som blei drepne i Belmont massakren 24. august 1862 i Jackson County, Minnesota, var Johannes Knutson Ekse. Han var bror til tipp-oldefar min på fars-sida.

Av ein familie frå Hjørnevik på Evanger overlevde berre eit to år gamalt barn, guten Johannes Larson Hjørnevik. Eit syskenbarn av den drepne Johannes, Lars Nilson Ekse og kona, tok til seg barnet. Johannes gifte seg og seinare med i jente i Ekse slekta.

Då dei gav avkall på gamlelandet hadde dei nok ikkje stor kunnskap om at dei kom til å fortrengja nokon i det nye. Fortrengja urinnvånarane, indianarane. Den Kvite Mann var komne for å bli. Etter mange brotne løfter og dårleg behandling frå myndigheitane, starta Sioux indianarane eit siste desperate forsøk på å ta tilbake landet sitt i Minnesota, det Store Sioux Opprøret. Belmont massakren var ein del av dette opprøret.

Samtidig pågjekk borgarkrigen i sørstatane, og mange våpenføre menn var der for å kjempa, ogso mange nordmenn. Dette gjorde ogso sitt til at indianarane såg eit høve til å slå dei kvite. I løpet av ei veke i august 1862 blei 800 nybyggjarar drepne i sør-vestre Minnesota.
Meir om forhistorien til Siouxopprøret kan du finna i Skarstein si bok Krigen mot Siouxane.

I innhaldslista finn du ei blanding av artilkar om hende og omtalar av bøker som beskriv hende. Mykje av dette stoffet er samla lå langt som eit år tilbake, og ikkje blitt publisert i påvente av at "alt var på plass". Men sjølv om ting manglar endå legg eg det no ut. I ein "version 2.0" av desse sidene håpar eg at eg og kan inkludera kapittel frå bøkene eg omtalar. Ikkje minst fordi dei etter kvart vil bli vanskelege å få tak i i bokhandelen. Men dette krev innhenting av løyve frå dei enkelte forfattarane - noko eg so langt ikkje har gjort.


Garden Ekse i Eksingedalen som Johannes Knutson Ekse kom frå.

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

Johannes Knutson Ekse

Drepen i Belmont massakren 24.august 1862

Ei oversikt, av Kåre Trefall

I 1856 dreg Johannes Knutson Ekse (f. 1833) frå bruk 2 på Ekse i Eksingedalen, saman med den eldre broren Nils (f. 1831) med familie og den eldre systera Gjertrud (f. 1829) gift To. Desse var sysken til Jon Knutson Ekse (f. 1819) ein av mine tipp-oldefedre.

Johannes og Nils sler seg ned i Big Canoe-aettelmentet i Winnesheik County, Iowa. Nils døyr i 1861. Johannes gifter seg då med enkja Brytteva. Johannes, Brytteva og borna dreg vidare vestover i 1861/62 for å finna betre land, saman med mange andre nordmenn, blant desse fleire familiar frå Teigdalen og Evanger. Dei sler seg ned i den fruktbare Des Moines-dalen, ved elva Des Moines rett nord for byen Jackson City heilt sør i Minnesota.

22. august 1862 fekk desse nybyggjarane i Des Moines-dalen høra om at sioux indianarane hadde angrepe kvite, men tok det ikkje så alvårleg sidan dette hadde skjedd ved New Ulm 80 kilometer borte. Dei blei likevel einige om å samlast fleire familiar på enkelte av farmane sine for betre å kunna forsvara seg hvis uroa breidde seg også til dei. Johannes og Brytteva med ungar drog laurdag 23. til huset til Ole Fyre (ogso kalla Førde) frå Fyre ved Bolstad. Her var og samla Knut og Brita Mestad frå Teigdalen, Lars og anna Hjørnevik med born, Lars Furnes, pluss Ole sjølv med kona Kari og borna.

Søndags morgonen den 24. drog Lars Furnes, Knut og Brita Mestad og Lars Hjørnevik heim til sitt for å sjå etter dyra. Ole Fyre drog ut for å mata grisane. Alle desse blei skotne av siouxane då omlag femti indianarar spreidd i små grupper kom oppover dalen i ti-tida.

Att i huset var Johannes Ekse som den einaste vaksne. Siouxane omringa huset, og kvinner og born gjøymde seg i kjellaren. Johannes og den 12 år gamle sonen til Ole Fyre, Ole, var att stova. Johannes meinte at å skyta mot indianarane ville bere hissa dei opp. Etter ei stund sprengde dei inn døra. Johannes ble skoten i loftstrappa då han prøvde å flykta opp dit. Ole smatt ut og greide å røma såra av ei giværkule. Det vesle barnet til Anna Hjørnevik begynnte å skrika nede i kjellaren. Ann ofra seg ved å smyga seg opp utan å bli sett, sik at indianarane ikkje skulle oppdaga dei andre der nede. Ho ble drepen oppe i stova, mens barnet overlevde inntil kroppe hennar. Dei andre anrde i kjellaren blei ikkje oppdaga, og berga livet.

På ein nabo-farm blei Anna Langeland og fire av borna drepne, mens to av barna var hart såra. Faren Knut vat ute då det skjedde. Mikkel Olsen Slaabakken og sonen Anders på 13 var på veg til Ole Fyre sitt hus. Mikkel ble skoten og Anders hardt skada, men kom seg unna.

Den såra Ole Fyre på 12 år kom seg fram til eit hus der dei fleste av nordmennene i området hadde samla seg til vekkelsesmøte. Det blei stor forfærdelse då dei fekk høyra om det som hadde hendt. Dei samla saman sine viktigaste eigendelar før dei rømde sørover dalen til Spirit Lake rett over grensa til Iowa.

Det blei no foreløbig slutt på det norske settelmentet ved Jackson. Dei fleste gjenlevande dog tilbake austover til dit dei var nyleg var komne frå: Winneshiek County, Iowa, andre til Houston County, Minnesota.

Enka Brytteva Ekse og borna drog tilbake til Big Canoe-aettelmentet i Winnesheik County, Iowa. Det overlevande barnet til Lars og Anna Hjørnevik blei oppfostra hjå Lars Nilson Ekse og kona Anna. Lars (f.1826) var utvandra frå bruk 1 på Ekse og var syskenbarnet til den drepne Johannes. Dei budde i Black Hammer, Houston, Minnesota. Barnet, Johannes Larson Hjørnevil (f. 1861) blei seinare gift med ei "Ekses jente", og er tipp-oldefar til Deb Nelson Gourly.

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

Jackson County 24. august 1862

Frå Martin Ulvestads bok
Nordmændene i Amerika, utgoven i 1907.
Her kapittelet om Jackson County, Minnesota.
Avskrift frå Ulvestades bok ved Kåre Trefall.

Ulvestad samla på slutten av 1800 talet og starten av 1900 talet inn data om dei nordmennene som til då hadde innvandra til Amerika. Han tok for seg stat for stat, county for county (fylke). I kapittelet om Jackson County i Minnesota står å lesa om Sioux opprøret, og om folk frå Eksingedalen, Teigdalen, Evanger og Voss som blei drepne der.
Navnet Fyre ved Bolstad er i denne artikkelen kalla Førde, Mestad i Teigdalen er kalla Midstad. Furnes på andre sida av fjorden i ved Dalseid er her kalla Førenes. Ekse i Eksingedalen er skrevet Exe. Lars G. Hjørnevik og hustru som og ble drepte er ikkje nevnte i denne artikkelen.


Jackson County. (Side 99)
Simon Olsen Slaabakken, fra Tolgen, Jackson County's første Embedsman, skriver som følger:

"Indflytningen af Nordmænd paabegyndtes i 1860; thi da kom Børre Olsen, fra Holtaalen, med sine tre Sønner (Bersvend, Ole and Jonas) og sin Datter og Svigersøn (Hans Lien, fra Røros) hertil etter en besværlig Reise fra Winneshiek County, Ia. De kom hid til den skjønne Des Moines Dal, der var rigelig bevokst med Skog - noget Nordmændene gjerne satte som den første Betingelse, naar de skulde bygge sig et Hjem; de vilde slaa sig ned der, hvor der var Skog. Men, desværre, hver en "Grove" var beboet af en Yankee. "Vel", sa Bør,"vi kom hid for at finde os et hjem, Landet er fint og godt, vi faar spørre MR. Yankee, hvor meget det skal til at faa ham ud."*)

Foruden de førnevnte Personer kom Ole Pedersen fra Røraas, Engebrekt og Anders Olsen Slaabakken, fra Tolgen, Ole O. Førde og Knud Midtstad, fra Vos, tillige med forskjellige andre, mellom 15 og 20 Familier i alt. Dette var altsaa i 1860.

"I 1861 kom mange flere, somme kjøbte"Claims", andre fandt frit Land med Skog paa og alle følte sig glade og velfornøyet.

"Hvorvel der ingen Indianere var i Nærheden, følte vi os ikke rigtig sikre. I Mai Maaned gikk D. M. West til Guvernøren og fikk en Del Regjerings Børser og Ammunition. Saa organiserede vi os som "Home-Guard" med Exersis hver Lørdag Eftermiddag. Imidlertid kom der Krav efter Soldater, som skulde holde Styr paa Rebellerne i Syden. Og fra det lille Settlement ved Jackson drog 22 Mand. Mange af dem, som skulde beskytte Settlerne mod Indianerne, var altsaa bortreiste.

Omkring den 20de August 1862 kom der Rygte om, at Indianerne var paa Krigsstien og at de havde baade røvet og myrdet Folk ved New Ulm. Man samlede sig da sammen - to a tre Familier paa hvert Sted - for at bistaa hinanden i paakommende Tilfelde. Søndagen, den 24de August, da en del af Befolkningen var samlet til Opbyggelse, kom Ole Førdes ældste Søn dryppende af Sved og Blod og fortalte, at nu var Indianerne komne; han var bleven skudt gjennom Armen. Man kan tænke sig, hvilken Forskrækkelse der blev. Alle sprang til sine respektive Hjem det forteste, de kunde, men Størstedelen samledes snart igjen hos Postmesteren i Jackson. De mest behjertede vilde, at man skulde forskandse sig og modstaa Angrepet med de Vaaben, man havde. Majoriteten af de tilstdeværende var imidlertid saa skræmte, at de vilde endelig til Etherville, Ia., 25 Mil syd herifra. Lidt før Solnedgang drog man afsted, naaede did næste Morgen, fik man Mad og Drikke, og tog saa fat paa at organisere et Kompagni tilhest, som Tirsdag drog op til de Steder, hvor det formodedes, at de Vilde havde myrdet og røvet. De fant 12 døde og nogle saarede. Blant de sidste var to Døtre af Knut Langeland; den ene døde, den anden kom sig. Anders, Søn til Knut Slaabakken, som man havde skudt paa to Gange, slaaet over Nakken og stukket i Siden med en stor Kniv, var bleven efterladt i den Tanke, at han var død. Han kom dog tillive og krøb til et Vandspring, hvor han, efter at have faaet en styrkende Drikk, var i stand til at naa sit Hjem, hvor han haabede at finde noget at spise. Men alting var ødelagt. Han gikk saa til Stalden og lagde sig i Krybben for at dø Der laa han fra Sødag til Onsdag, da han blev funden og ført til Etherville, hvor Doktor blev hentet og hans liv reddet. Tænk, hva han maatte udstaa i de tre Døgn!"

Liste over dem, som ble dræbt af Indianerne den 24de August, 1862

Mikkel Olsen Slaabakken, fra Tolgen, født 1ste Mars 1831
Ole O. Førde, fra Evanger, Bergens Stift, født 18de Jan. 1822.
Johannes K. Exe fra Voss, Bergens Stift, født 26de Aug. 1833
Knudt Midtstad, fra Voss.
Brita Midtstad, do.
Lars Larsen Førenes, fra Strilelandet, født 1834.
Anna Larsen, hans Hustru, do., født 1834.
Anna Langeland, Knut Langeland's hustru, født 1824.
Anna Langeland, Knut Langelands Datter, født 1853.
Aagaata Langeland, Knut Langelands Datter, født 1857.
Nicolai Johan Langeland, Knut Langelands Søn, født 1860.
Knud Langeland, Knud Langelands Søn, født 1861.

Nu var det foreløbig slut med det norske Settlement i Jackson; alle de gjenlevende drog østover, nogle til Winneshiek County, Ia., andre til Houston County, Minn.

Den nye Indsetling begyndte i 1864. Indianerurolighederne havede imidlertid tilintetgjort al Ordning, saa det blev nødvendig at omorganisere Countiet, hvilket blev gjort i 1865 af overnevnte Simon Olsen Slaabakken, og to Amerikanere, som blev utnævnt dertil af Guvernøren.

Anders Kilen, en anden gammel norsk Settler i Jackson, skriver at han kørte Materialer til den første Kirke i Countyet - fra Mankato - en Distance af 80 Mil - 160 Mil hver Tur! En Gang gikk han "vild" i en Snestorm og tumlede om paa Prærien i hele 5 Dage - uden Mad - og daarlig klædt. Korn-, Kreatur- og Svinavl var de første Settleres fornemste Næringskilder. Nærmest Markedsplass var Mankato. I 1873 og de følgende 4 Aar ødelagde Græshopperne en stor Del af Avlingen, saa det var ganske smaat for Folk.

Der er 9 norske Kirker og 11 do. Menigheder i Jackson County, 4 av Menighederne hører til Hauges Synode, 3 Den forenede Kirke, 3 til Den norske Synode og 1 til Hellig Hielsend Samfund.

For Oplysninger paa det politiske Omraade se Afdelingen "Nordnænd i offentlige Stillinger i Amerika".
Steder med norske Navne: Christiania (Township); Berdal (Bærdalen); Bergen og Namsos (Postaabnerier); kun det sidstnævnte P.O. eksisterer nu.

*) Dette fik de aa vide. Prisen paa en god Skog-Claim' var i Almindelighed et Par Okser og Vogn. Prisen blev betalt og "Yankee" maate flytte.

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

Astri, mi Astri


Den norskætta amerikanarinna Deb Nelson Gourley gav i 2004 ut boka Astri, my Astri. Den inneheldt 16 tospråklige, svært personlige og angasjerte artiklar om det å finn ætta si i Norge, og om Norge og Amerika. Tipp-oldefaren hennar var Johannes Larson Hjørnevik, den einaste overlevande av familien Hjørnevik frå Evanger, i Belmont-massakren 24. august 1862, Jackson County, Minnesota, USA. Johannes gifte seg seinare med Ingeborg Nilsdotter Ekse, dotter til bror av ein av mine tipp-tipp-oldefedre.

Ein av artiklane i "Astri, my Asrtri", artikkelen "Du er en Hjørnevik, men hvem er du?", handlar om Belmont-massakren. Dette er den fasinerande historie om korleis Deb som den første heimatt-vendte Hjørnevik har med seg den triste historia om dei som drog i 1861. Den spanande og tragiske historia om kva som skjedde denne søndagen i august 1862, då tipp-tipp oldefar og tipp-tipp oldemor hennar blei myrda av Sioux indianarane, saman med mange andre nybyggjarar, blandt anna Johannes Knutson Ekse frå Eksingedalen, bror til ein annan av mine tipp-tipp-oldefedre, og fleire frå Teigdalen, Evanger og Bolstad.
Artikkelen sto første gong på trykk i "Fillmore County Journal" i Minnesota. Den kom so i utvida utgåve i boka "Astri, my Astri", og var ogso på trykk i "I Sogeskrift for Vassvøri sogelag 2005".

Eg anbefalar på det varmaste å lesa boka til Deb. Meir om denne, og om Deb, finn du på www.astrimyastri.com.

Eg håpar ar Deb gjev meg løyve til å publsera artikkelen "Du er en Hjørnevik, men hvem er du?".
Så langt finn du berre ein tekst eg skrev etter å ha lese Deb si bok.

Fotoet av Johannes Larson Hjørnevik med kone Ingeborg Nilsdatter Ekse og born tilhøyrer Deb.


Ein biltur til Eksingedalen etter å ha lese Deb si historie om tippoldefar sin frå Hjørnevik
Av Kåre Trefall.

Det er ein kaldt januarkveld i 2006. Det heldt på å mørkna. Eg set i bilen etter endt arbeidsdag på veg frå Stanghelle og skal besøka heimstaden min, Trefall i Eksingedalen, ein tur. Snaraste vegen er opp til Evanger, so Teigdalen og Nesheims-fjellet. Busett austpå, men med sambuar som tek vidareutdanning i Begen i form av vekes-samlingar denne vinteren, har det blitt uvanleg mange vestlandsveker. Og arbeidet mitt kan eg ta med meg.

På andre sida av fjorden ligg Furneset. Herifrå kom Lars Larsen Furenes.

Snart passerar eg Bolstad. Ikkje det at eg er kjend her, men sidan morfaren min tenestegjorde som dreng i sin tidlige ungdom i Geilane, noko som han likte å fortelja om på sine gamle dagar, er eg likevel litt kjend. Og syskenbarnet hans, dikar Olav Nygard, bygde seg eit hus her på Horvei, hjå kollega Knut. Dei dreiv med høns i lag for å få pengar til mat so dei kunne skriva.

Større versjon av kartet her.
No set eg imidlertid i andre tankar, og tenkjer på korleis det gjekk med Ole Olsen frå Fyre her ved Bolstad som drog til "det lova landet" i 1861. Og korleis det gjekk Lars Larsen Furenes.

Om litt kjem eg opp i vestenden av Evangervatnet og passerar Hjørnevik. Husa ligg der i myrkret. Kven bur her no? Kven som budde her i 1972 har eg nett lese om. Og om nokre av dei som budde her i 1850-åra og som drog herifå ut i den store verda for å finna sin skjebne der.

Eg kom over ei bok skreven av ei norsk-ætta jent født og oppvaksen i Amerika, Deb Nelson Gourley. I boka "Astri, my Astri", fortel ho spanande og fasinerande historiar om sine norske røter, og ikkje minst historiar om korleis ho har funne fram til forfedrane sine. Tipp-tipp oldefaren hennar utvandra frå Hjørnevik rundt 1861, saman med andre sambygdingar frå Bolstad, Rasdalen, Evanger, Teigdalen og Eksingedalen. Dei heldt nok litt i hop i det nye landet og, desse sambygdingane.

I historien "Du er ein Hjørnevik, men kven er du?" fortel ho den fasinerande historien om korlei ho over hundre år seinare kjem til slekta på Hjørnevik som den første "heimatt vendte". Med seg i bagasjen har ho også eitt leitt bodskap: om at dei som drog blei myrda.

24. august 1862 blei mor og far til det to år gamle barnet Johannes Hjørnevik drepne av Sioux indianarar. Det vesle barnet overlevde der det låg inntil den døde mora. Den foreldrelause Johannes blei tatt hånd om av familien Lars Nilson Ekse. Seinare gifte Johannes seg med ei Ekses jente, Ingeborg Nilsdatter Ekse, dotter av Nils Nilson Ekse, og dei blei etter kvart tipp-olde-foreldra til Deb. Nils Nilson Ekse f. 1835 var bror til min tipp-oldefar Jon Nilson Ekse f. 1822 (så Deb's tipp-tipp-tipp er min tipp-tipp).

Denne augstdagen i 1862 var det fleire frå bygdene eg no kjøyrer gjennom som måtte lata livet. Folk frå Fyre, frå Hjørnevik, frå Mestad og Langeland i Teigdalen, og frå Ekse i Eksingedalen.

Det er blitt natt før eg startar opp att den kalde bilen i tunet på Trefall. Det er byrja å snøa og blåsa. Det var isete veg over Nesheimsfjelletr då eg kom over tidligare på kveld, so no er eg litt bekymra for om eg kjem meg opp Nesheimslia med nysnjo oppå isen. Eg burde nok køyrt tidligare. Men kvelden har gått fort. Og praten gått om mangt. Ogso om Amerika fararar. Mor fortel om tanta til mor hennar, Agate Lavik som drog i 1904, at ho var på besøk i gamlelandet i 1954, og at ho då ogso var på Trefall ein tur. Far fortel at han hugsa at mor hans og Vetlen på Ekse ein gong snakk om at det ikkje alltid gjekk so bra for dei som drog. Men han hugsar ikkje detaljar frå det som blei sagt. So det er uvisst om dei i gamlelandet visste om den dramatiske hendingar då Johannes Knutson Ekse f. 1833, bror til ein annan tipp-oldefari, Jon Knutson Ekse f. 1819, blei drepen av indianarane.

Garden Ekse i Eksingedalen som Johannes Knutson Ekse kom frå.
Sjølv om føra er glatt, svingar eg oppover dalen. Oppå Hagaleite ser eg uteljosa heime på Ekse, staden Johannes kom frå. Eg kjøyrer opp i tunet på Gullbrå og snur. På tilbaketuren forbi Ekse stoppar eg opp og ser opp mot garden Johannes vaks opp. Drepen 24. august 1862 i huset til Ole Fyre, i den frodige og vakre Des Moines dalen i Jackson County, Minnesota, USA, der han og familien hadde starta "det nye liv", noko som i starten ogso kunne sjå ut som "det gode liv". Alfred bur no på garden, på bruk 2, Ekse, Eksingedalen, Norge. Johannes var bror til Alfred sin oldefar Jon Knutson, min tipp. Husa ligg myrke, og snødrevet har auka på.

Nei eg må koma meg vidare. I dei skarpaste svingane opp Nesheimsliad er det so vidt eg greier å halda farten oppe. Hjula ligg og spinn på isen med nysnjo oppå. Men opp kjem eg, og Brekkhuslida ned går det greit berre eg tek det med ro. Vel nede i Teigdalen passerar eg snart husa på Langeland. Her er og berre uteljosa på no. Knut Langeland som kom herifrå miste kone, to døtre og to søner 24. august 1862. Eg skimtar dei lange flate bøane utetter. Dei blei for små til å fostra alle som vaks opp her, nokon måtte finn andre stadar å livnæra seg. Om litt passerar eg gjennom tunet på Mestad, Knut Mestad og kona Brita vart og drepne.

På Evanger kjem eg inn på stamvegen og svigar til høgre vestover mot Bergen, snart passerar eg igjen Hjørnevik Billyktene lyser inn i ein kvit vegg av snøføyke. Eg må blenda ned for i det heile å sjå noko. Turen vidare mot Stanghelle går endå seinare.

Nokre dagar etter kjøyrer eg same vegen No ligg naturen bada i sol. Vinden stilna før siste snjoen la seg, og skog og fjell ligg der som i eit vintereventyr-land det kan væra vanskeleg å forstå at nokon kunne forlata. Denne gongen må eg kjøra rett fram når eg passerar Evanger, der skiltet med "Eksingedalen" pekar nordover inn til venstre. For no bær ferda mot Voss og vidare austover. Slik er det når ein har "utvandra".


Johannes Jørnevik & Ingeborg Ekse Jørnevik

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

Krigen mot Siouxene

Krigen mot Siouxene, Nordmenn mot indianere 1862-1863 (Haugen bok)
av Karl Jakob Skarstein, Spartacus Forlag 2005.


Karl Jakob Skarstein har skrive ei bok om Sioux opprøret. Boka hans er ei svært spanande framstelling av Sioux indianarane sin kamp mot nybyggjarane som tok landet frå dei, og tek spesiellt for seg dei hende der nordmenn er involverte. Eit av dei henda er Belmont massakren 24. august 1862, der blant anna Johannes Knutson Ekse blei drepen. Men boka gjev og god bakgrunns informasjon om korleis opprøret grodde fram, og korleis det til slutt blei slått ned.

Bok er vel verd å lesa, og fekk mange gode kritikkar då den kom, slik som eksempelvis denne bokanmeldelsen i Ny Tid.

Om forfattaren gjev meg løyve vil det i ein oppdatert versjon av desse sidene koma eit utdrag av kapittelet som omhandlar det som hende ved elvebreidden til Des Moines elva rett nord for byen Jackson City i Minnesota, USA, denne august dagen i 1862.

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

Fra indianerkrigen i 1862

Kapittelet "Fra indianerkrigen i 1862" frå bladet Vossingen.
Vossingen, nr 3-4 1925
Innleiing ved Kåre Trefall.
Innleiing
I utvandrarbladet Vossingen var det i nr. 2-3 i 1925 ein artikkel om Belmont massakren. Ein av dei overlevande, Ole E. Førde, er ein av hovedkjeldene til artikkele.

Vossingen kom ut i Madison, Wisconsin, og var utgitt av Vossalaget i perioden 1920 til 50, med Knut A. Rene som redaktør. Det er hans initialar vi finn denne artikkelen underteikna med.


Fra indianerkrigen i 1862

En af de forfærdeligste begivenheder i den norsk-amerikanske nybyggersaga var indianeroprøret i 1862, i hvilket et stort antal nybyggere, hvoriblandt mange vossinger, mistet livet. Adskilligt har været fortalt om disse uhyggelige tildragelser, men ikke alt synes at stemme overens, og det hele er vel heller ikke fortalt. Den hændelse, som især gik udover vossingerne fandt sted i Jackson County, Minn. Ikke mindre end 13.14 personer mistede der livet for indianerhaand. Vi blev mindet om dette baade forrige aar paa vossestevnet i Fergus Falls og paa hundreaarsfesten i Tvillingbyerne i sommer, idet en vossing, der som gut spillede en helterolle ved omhandlede anledning, var tilstede paa vore stevner. Denne var Ole F. Førde, der selv blev saaret, og hvis far fandt sin død ved rødhudernes overfald. Vi fik da høre de nærmere omstændigheder om dette fra første haand. Og hvad han havde glemt eller ikke vidste, er vi saa heldige at have paalidelig beretning om fra andet hold. Først skal vi da fortælle lidt om de nybyggere fra Voss, som satte sig til i dette, den gang saakaldte vilde vesten, som Jackson County da var, og vi vil begynde med Førdefamilien.

Ole F. Førde, som vi traf paa vore stevner, var født i Evanger, Voss, i 1851. Hans forældre var Ole O. Fyre (her Førde) født omtrent 1819 og hustru Martha Olsdtr., f. Bolstad. De havde ogsaa en anden søn, Ole O., saa Ole-navnet var fuldt hævdet i familien. Moderen døde tidlig og faderen blev gjengift med Kari Nilsdtr. Horveid. I 1858 drog familien til Amerika og slog sig først til i Big Canoe-settlementet, Winnesheik County, Iowa.

Til Big Canoe kom ogsaa Knut Mestad og hustru Brita, samt Nils K. Ekse og hustru Brytva, f. Mestad og Nils's broder Johannes K. Ekse. Om alle disse kom til Amerika samtidig med Førdefamilien er uvist. Nils Ekse døde kort efter ankomsten til Big Canoe, og hans enke, Brytva, blev gjengift med hans broder Johannes Ekse.

Lars L. Furunæs og hustru Anna kom ogsaa til Big Canoe og de maa regnes blandt vossingerne, da Stamnæs sogn, hvorfra de var, hørte til Voss op imod '60 aarene. Endvidere findes det, at Lars Hjørnevik og hustru var der, tillige Lars Lee, en svoger af Førde, d. æ. og Knut N. Borge, eller som han oftest kaldtes, Knut Langeland. Han var født paa Borge i Haus herred, men begge forældrene var fra Voss. Hans hustru Anna Knutsdtr., f. Bjørgo, var en søster af K. Bjørgo, d. æ. og M. Langelands hustru, Gjertrud, i Big Canoe. Alle de ovennævnte drog til Jackson County og bosatte sig i Belmont Township, nær Des Moines River. Ole Førde med familie, hustru og 4 børn, reiste dertil i 1859. (En søn, Nils, var født der). Han kjøbte en "claim" land af en anden person. Det laa lige ved elven. Knut Mestad og hustru fulgte vistnok med Førde. De bosatte sig et kort stykke fra ham.

Knut Langeland drog derhen i 1860. Han havde hustru og 7 børn. Der var mange andre i samme følge. Der fortelles, at der ikke var mindre end 8 vogne i laget. Om Ekse, Furunæs, Hjørnevik og Lee var med da, eller de var ankomne før, er uvist. Alle bosatte sig et kortere eller længere stykke fra hinanden i en ca. 3 mils omkreds. Førde, Mestad, Ekse og Furunæs maa have boet nærmest hinanden at dømme efter, hvad der senere fulgte.

Borgerkrigen begyndte i 1861 og de krigsdygtige unge mandskaber sendtes til Syden. Indianerne blev da dristige. Hvad der foraarsagede at de brød ud i aabent oprør er vel ikke saa ganske klart. Nok er det, at en bande af dem overfaldt og dræbte endel nybyggere ved Acton, Minn., den 17de august 1862, og den 20de s. m. blev et andet overfald gjort ved New Ulm, en 50.60 mil nord for Jackson settlementet. Rygtet herom naaede dertil snart, men nogen sikker besked havdes ikke. Om torsdagen den 21de kom endel nybyggere sammen til raadslagning, og man besluttede at sende en mand afsted mod New Ulm for at speide og udfinde, hvad der var hændt. En mand paatog sig dette, og der udbetaltes ham 28 dollars for arbeidet. Manden reiste, men man hørte aldrig mere fra ham. Man besluttede ogsaa at bo flere isammen. I Førdes omkreds skulde man samles hos ham i tilfælde af, at indianerne viste sig.

Saa kom søndagen den 24de august, som blev en skjæbnesvanger dag i settlementet. Om natten forud var der 4 familier samlet i Førdes hus. Det var Knut Mestad og hustru, Johannes Ekse med hustru og 5 børn, Lars Furunæs med hustru og barn foruden Førdes egen familie, ham selv med hustru og 5 børn. Om morgenen reiste nogle for at se til sine kreaturer, saaledes Knut Mestad og hustru og vistnok ogsaa Lars Furunæs. Kort efter ankom en flok indianere. De havde da allerede gjæstet Knut Langelands hjem, som vi skal se. Ole Førde, d. æ. gik, uden at ane rødhudernes nærværelse, hen til grisestien. De fik disse øie paa ham og skjød ham ned. Det viste sig, at han havde faaet fem kuglesaar. Saa blev huset omringet. Om dette var der et gjerde og endel af indianerne stillede sig op ved dette. I huset var der 2 døre. Tillige var der en kjælder med nedgang gjennem en luge i stuegulvet. Der var ogsaa et sperreloft, hvortil der førte en trappe. Udenfor huset stod en vogn med paalæsset flyttegods. Man havde nemlig besluttet at reise derfra, saasnart man hørte noget sikkert om indianer-opstanden. Paa vognen var ogsaa en flaske brændevin. Endel af rødhuderne reiste hen og undersøgte vognen. De fandt flasken og gjorde sig tilgode af dens indhold. Dette gav dem, som var i stuen, lidt tid til at ordne sig. Kvinderne med de mange børn tog sin tilflugt til kjelderen, Johannes Ekse, den eneste voksne mand derinde, tog stilling ved den ene dør og den 11.12 aarige gut, Ole F. Førde, stillede sig ved den anden. I stuen var der en 4.5 geværer, som var udleveret af regjeringen for den saakaldte "home guard" (borgerbevæbning). Ole Førde foreslog at de skulde skyde paa indianerne; men Ekse troede ikke, at det vilde nytte noget. Det vilde bare gjøre dem mere barbariske, mente han. Man maatte ogsaa have gjort flere hul i væggene. Det blev da intet af.

Da de øvrige var komne ned i kjælderen begyndte barnet til Anna Furunæs at skrige, og det var uraad at faa det til at tie. Anna sagde da, at hun fik gaa op igjen med det for ikke at røbe de andre, og det gjorde hun. Barnet tiede, da de kom op, og hun forsøgte at gaa ned igjen, ialfald en gang om ikke to, mente Førde. Men det blev det samme. Saasnart de kom i kjælderen begyndte barnet at skrige og da indianerne forberedte sig til at gaa mod døren, forblev hun oppe i stuen. Over lugen blev der slængt en straamadras og det var maaske hun som gjorde det.

Da brændevinsflasken var tømt, gjorde indianerne sig istand til at gaa paa døren. En 4.5 stykker, mente Førde, stillede sig bag hinanden og satte hænderne mod hinandens skuldre og den forreste mod døren. Ved stødet af dem gik døren op, og de styrtede ind. Johannes Ekse, som stod indenfor, sprang da op trappen til sperreloftet Han blev skudt der. Anna Furunæs fandt ogsaa sin død, sandsynligvis skudt; men hendes barn blev ladt ifred. Ole F. Førde løb ud bagdøren, da han saa Ekse springe op trappen. Flere indianere stod langs gjærdet udenfor, sagde han. I gjærdet var en liden aabning, som de pleiede at gaa igjennem, naar de hentede vand. Igjennem dette løb han uden stans og henover stien, som førte til en kilde i elveskraaningen. Indianerne syntes ikke straks at fatte, hvorledes han kom igjennem, og det tog lidt tid før nogen satte efter ham. Da han nærmede sig kanten af elveskraaningen var der en som skjød. Kuglen traf ham i høire albue og knuste albubenet m. m. Han vendte sig og saa da at en som ikke var langt bag ham holdt paa at lade børsen igjen. Armen smertede og blødte skrekkelig, men han kom sig dog uden stans over bakkekanten. Der kastede han sig ned lige ved stien, og straks efter for indianeren forbi ham. Havde han ikke trukket benene til sig itide, saa havde han berørt dem, mente Førde; saa nær var han. Indianeren glante henimod elvekanten langs stien, som laa bortover skraaningen, og anede nok ikke, at han var saa nær. Ole kom sig da bortover i modsat retning og kom ud af syne. Ad en lang omvei søgte han saa at vinde frem til Mestads hjem for at underrette dem. Men da han kom der, var Mestad og hustru allerede reist tilbage til hans eget hjem. De var gaaet sin skjæbne imøde og var skudt paa veien, som det senere viste sig. Ole gav sig da ikke lang tid der; men satte afsted til en farm, hvor der skulde være opbyggelse om søndagen. Mandens navn var Taraldson, troede han (vistnok Holsteins). Derhen var omtrent 3 mil og farmen var paa den anden side af elven. Det var vanskelig at finde et vadested, og han maatte atter gjøre en lang krog paa veien. Han vandt dog endelig frem og kom der netop som man skulde til at synge. Han hørte dem sige nummeret paa salmen. Da saa konen ham komme og sagde det til de andre. Hun mærkede, at hans arm var blodig og omvundet. Der blev da et øiebliks stilhed, til han kom ind og prøvede at fortælle, at indianerne var paa farten. En kone greb ham tankeløst i den saarede arm for at se, hvad den manglede. Hun fik en blodstraale over sig, og et smertesudbrud af Ole gav dem nok forstaaelsen af, hvad det gjaldt. Nu blev der bestyrtelse. Alle sprang til sine kjøregreier for at komme sig bort det snareste de kunde. Endel drog først til sine hjem; men ingen turde stanse mere end høist paakrævet. Man stevnede til Spirit Lake, 26 mil i syd, og enhver syntes nu bare at tænke paa sig selv og sine. Der var ingen som nu mere fandt det paakrævet at bekymre sig endog for deres redningsmand Ole Førde. Først efterat man var komne langt paa vei sydover og ikke saa ham igjen, blev der spurgt efter ham. Han var nemlig blit liggende igjen paa veien og magtede ikke at komme videre. Nogen drog da tilbage for at se efter ham, og de fandt ham efter en stunds søgen. I selskabet var en person som forstod sig lidt paa at forbinde saar. Han skulde være en rømt soldat, sagdes der. Han forbandt nu Oles arm. For dette maatte hans mor siden betale 10 dollars. De kom da alle i behold til Spirit Lake, hvor man fandt beskyttelse. Nu er det at fortælle, hvad der hændte de andre i Førdes hus og naboskab.

Indianerne gav sig først ikke lange stunder paa hvert sted, men drog skyndsomt fra nybygge til nybygge myrdende, hvad de traf paa i farten. Senere kom de tilbage for at plyndre og lemlæste. Fra Ferdes hjem drog de ogsaa snart uden at have opdaget kjælderen. Sandsynligvis har de faaet øie paa Mestadfolket og Lars Furunæs og sat efter dem. Saa drog de vistnok til Østerdølen Knut Slaabakkens hjem. Der var Knuts søn, Anders, og broder Mikkel hjemme. Mikkel blev skudt og døde. Paa Anders blev der ogsaa skudt. Desuden fik han et slag i hovedet og sluttelig et knivstik, og efterladt som død, men han kom til sig igjen, kravlede hen i stalden og lagde sig. Der blev han funden 3 dage senere. Hvad tid Lars Hjørnevigs hjem blev hjemsøgt er uvist. Nok er det at baade han og konen fandt sin død der. Lars Lee kom sig undaf til Spirit Lake.

Da de i Førdes kjælder fandt at alt var stilnet af omkring huset, steg de op, fandt i en fart endel madvarer, nogle penge, som var i huset og drog saa hen i en maisager for at gjemme sig bedre. Da de kom ud af huset, kom Knut Langelands 8-aarige datter, Martha, derhen. Som nævnt foran, havde rødhuderne været i hans hjem først og havde voldt et grueligt hus. Langelands hustru og 4 børn var dræbte. De største var skudt, de mindre slængt i væggen. To til var efterladte som døde. Knut selv var ude paa marken efter kreaturerne. Han hørte skydningen og ilede hjem. Da han kom der var indianerne borte. Han fandt liv i de to af børnene, tog en under hver arm og drog afsted til Spirit Lake. Det ene barn døde paa veien, men det andet kom sig. Den datter som kom til Førdes hus, havde gjemt sig i maisageren. En anden søster havde været med hende, men hun ilede hjem, da indianerne kom og hun blev dræbt. Da indianerne var dragne bort, søgte hun over til Førdes hus, hvor det var aftalt, at man skulde samles. Hun blev da med dem, som kom op af kjælderen. Snart efter at de var komne over i ageren kom rødhuderne tilbage. De døde blev da mishandlet og andet hærværk gjort. Man kunde fra ageren se deres adfærd. Kjælderen blev ogsaa da fundet, og ned i den puttede de nogle smaagrise, blev det fortalt.

Folkene i ageren blev liggende til mørket kom. Saa skulde de da forsøge at finde frem til Spirit Lake. Det blev en besværlig vandring . elleve børn og to kvinder. Anna Furunæs's barn havde de nok ikke kunnet tage med eller troet dødt. Det fandtes 3 dage senere ved siden af moderen, men endnu i live. De var paa vandring hele natten, og da det lysnede gjæmte de sig i det høie græs til mørket kom igjen om kvelden, saa tog de afsted igjen. Det gik sent. Deres mad slap op, og tørsten plagede. For at faa lidt vand tog en kone sit skjørt (nogen siger et lagen) og drog det i det duggede græs, hvorpaa hun vred det over et spand. De kom nok ogsaa paa vildspor. Enden paa vandringen var, at de en morgen traf soldater, men var da saa forskræmte, at de først troede det var rødhuder. Tilslut fandt de dog at det var hjælpere og blev saa tagne til Spirit Lake. Førde mente, at dette var onsdags morgen. Andre har sagt tirsdags morgen.

I Spirit Lake skulde en doktor se til Ole Førdes arm. Han raadede til at armen skulde amputeres, men dette vilde moderen til al lykke ikke. De reiste ganske snart med andre, som overlevede blodbadet, tilbake til Big Canoe. I Decorah fik Førdes arm tilsyn af doktor Billington og den blev bra igjen omend aldrig rigtig sterk. Moderen, Kari Førde, vilde ikke tilbage til ulykkesfarmen i Jackson County og solgte den til en Slaabakken for 150 dollars. En anden modgang hændte dem idet Ole Førde d. æ. før sin død havde laant 800 dollars til en mand ved navn Carter. Hverken mand en eller pengene fik de senere rede paa. Ole F. Førde blev i 1873 gift med Betzy Nilsdatr. Gilderhus. Han tog sig først et "homestead" og drev som jordbruger, siden har han været beskjæftiget ved Great Northern jernbanen, og bor nu i Wyndmere, N. Dak. Han har 7 børn: Martha, Ragnhild, Nellie, Albert, Seward, Oscar og Albin.

Om Knut Langeland er det at fortælle, at han saasnart han havde bragt sin datter til Spirit Lake, tog afsted med en trop soldater tilbage for at se om nogen var ilive og for at begrave de døde. Siden kom han igjen til Big Canoe settlementet og var der til i 1870 aarene, da han flyttede til Watouwan County, Minn., hvor han forblev til sin død og boede hos datteren Julia - den han bar til Spirit Lake. Hun overvandt aldrig rigtig det slag, hun fik af rødhuderne. Datteren Martha blev gift med en Sivertson og har boet i Westbrook, Minn. Hun har 6 børn. Furunæs's barn vokste op hos Jacob Ekse i Big Canoe, og har senere boet ved Blackhammer, Spring Grove, Minn. De to kvinder, som var med sine børn i kjælderen, holdt det altid som en Guds tilskikkelse, at dette barn ikke vilde være iro i kjælderen og derved frelste alle de andre.

K. A. R.

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

Indianerkrigen 1862

Frå boka
Den sidste folkevandring : Sagastubber fra nybyggerlivet i Amerika
av Hjalmar Rued Holand, utgoven i 1930.
Her kapptel XVII: "Indianerkrigen i 1862",
lagt ut av Nasjonalbiblioteket på deira utvandrings sider Det løfterike landet.


Indianerkrigen 1862

De vemodigste minder i Amerikas historie er de, som er knyttet til indianernes tilbaketrængen og utryddelse. For bare et par hundrede aar siden var indianerne de stolte besiddere av verdens frugtbareste kontinent, store og sterke som faa andre mennesker, lykkelige i nydelsen av naturens overflod, og med en fortid fuld av stolte minder.

Men de hvite kom med sin griskhet efter guld og sin uransagelige underfundighet. Og de brukte søte, listige overtalelser for at faa indianerne til at gi dem sit land. Hvor dette ikke hjalp, brukte de krutt og kuler. Men mest virkningsfuld var deres deilige, giftige whisky. Før de hvite kom, visste ikke indianerne, hvad berusende drikke var. Deres drik var himmelens rene vand, og da var de sterke. Men bedaaret av de hvite mænds ildvand blev indianerne dorske og motløse, likegyldige for sin stammes storhet, og higet kun efter mere whisky og mere penger til at kjøpe den. Og de underskrev den ene uværdige traktat efter den anden med de hvite, hvorved de avstod store vidder av sit deilige land. millioner av acre, for nogen lumpne tusen daler. Disse traktater, den ene efter den anden, blev brutt av de hvite, som kun tænkte paa at erobre landet, og ofte betragtet betalingen som en gave. Der er snesevis av disse traktater i regjeringens bøker i Washington, hvorav, indtil i de sidste aar, næsten ingen har været ærlig overholdt av de hvite.

Nu har den hvite mand tat indianernes gamle jagtmarker i besiddelse og bygget og befæstet dette land med jernbaner og telegraf paa kryds og tvers, med tusen store byer og millioner av rike hjem - men det meste av det er frugter av røvet gods.

Men indianerne? Bedaaret av alkohol, overlistet og underkuet, er de trængt længere og længere tilbake, til de nu sitter ensomme og dystre paa fjerne, golde reservationer, vemodig beskuende sin historie siden de hvite mænd kom - en historie som fortæller om en langsom utryddelseskrig som sandsynligvis vil slutte med racens fuldstændige tilintetgjøreise. Snart blir ikke mere igjen efter indianerne end de melodiske navn hvormed amerikanske floder og fjeld, byer og stater er opkaldt; de vil altid minde om de røde mænds forurettelse.

Det var et par av disse traktater, som den amerikanske regjering ikke opfyldte, som var aarsak til indianerkrigen i 1862-1865. Det anslaaes, at omkring 600 nybyggere mistet livet i denne krig foruten mange soldater. Der var flere hundrede norske i begge disse klasser.

En av de djerveste indianerstammer var Sioux-indianerne, [1] som raadde over landet mellem Mississippifloden og Montana. Det var et mandig og dristig folk, hærdet i lidelser og taalmodig i prøvelser. De var høisindet og trofaste mot sine venner, men listige og grusomme som djævler, naar de følte sig sveket. Som de gamle israeliter krævet de tand for tand og øie for øie.

I 1851 blev to traktater undertegnet hvorved sioux-indianerne overdrog 30,000,000 acre utmerket akerland i Minnesota, Iowa og Dakota til regjeringen. Ifølge denne overenskomst skulde Sisseton og Wahpeton stammerne faa en sum av $ 1,665,000. Herav skulde $ 275,000 betales i kontanter ved forflytningen til reservationen langs den øvre del av Minnesotafloden. $ 30,000 skulde anvendes til at pløie landet, bygge skoler og møller, o. s. v. Resten av kjøpesummen, $ 1,360,000, skulde anbringes for 50 aar til 5 procent renter, og disse rentepenger, $ 68,000, skulde betales aarlig. Efter 50 aar skulde grundkapitalen, $ 1,360,000, falde tilbake til regjeringen.

Medewayankton og Wapakota stammerne skulde faa $ 220,000 ved deres forflytning, $ 30,000 i arbeide paa landet og $ 58,000 aarlig for 50 aar.

Mot disse løfter overdrog indianerne ikke mindre end 30,000,000 acre land, eller næsten 6 ganger saa stort et areal som hele Danmark. Disse uhyre vidder hadde fra umindelige tider været sioux-indianernes jagtmark, og de hadde holdt og forsvart den mot mange fiendtlige angrep. Men den hvite mand kom til deres tingbaal og røkte fredspipen med dem. Han ønsket at kjøpe disse jagtmarker og tilbød dem penger - summer som forekom dem umaatelig store. Med disse penger kunde de kjøpe sig mat og behøvde ikke at stole paa jagten. En efter en gik høvdingerne frem til bordet hvor traktaten laa, rørte ved pennen og sa "washta" - godt.

Men samtidig underskrev høvdingerne et andet papir som bragte med sig de værste følger. Hist og her utover vidderne hadde dristige handelsmænd bygget sig butikker, hvor de handlet med indianerne. Til disse saakaldte indian traders bragte indianerne sine skindvarer og byttet dem for ammunition, klær, proviant og andre fornødenheter. De fleste av disse traders var samvittighetsløse kjeltringer som ikke sparte nogen anledning til at bedra de troskyldige rødhuder. Som oftest fik de ved hjælp av nogen drammer narret indianerne til at kjøpe langt mere end de hadde evne til at betale for. Paa den maate stod indianerne altid i gjæld til dem, og de maatte anstrenge sig til det ytterste med at bringe ind store oplag av skindvarer for at holde kreditten god.

Nu da indianerne skulde faa en masse penger fra regjeringen, saa disse traders en anledning til at berike sig i en hast. De opsatte et dokument, hvori indianerne erkjendte sig at staa i gjeld til disse traders for visse nævnte summer og hvori de bemyndiger regjeringen til at betale denne gjeld ut av de penger som de skulde motta. Det var ikke smaasummer som her blev nævnt. Det dreiet sig om fra 10,000 op til 100,000 dollars, og alt i alt beløp de sig til netop de 400,000 dollars som indianerne skulde motta fra regjeringen i kontante penger. Saasnart høvdingerne gik op til bordet og underskrev regjeringstraktaten blev de trukket tilside til et andet bord, hvor det infame gjeldsbevis laa færdig til underskrift. Ingen forklaring blev git om indholdet, og indianerne, uvant med slike affærer, trodde, at det var en del av regjeringens traktat, og satte ogsaa sine merker under dette.

De reiste nu hjem glade som barn ved tanken om at de snart skulde faa en masse kontante penger at rutte med. Men to aar efterpaa, da pengerne tilsidst kom, fandt indianerne til sin store bestyrtelse at de var bedraget: Deres penger blev betalt til handelsmændene og de fik ikke se en skilling av dem. Delegationer blev sendt til St. Paul og til Washington for at protestere mot dette. Indianerne indrømmet at de stod i gjeld til handelsmændene, men paastod, at gjelden var ubetydelig, og krævde ret til selv at betale den. Men regjeringens stormodige mellemmænd som hadde sine procenter fra handelsmændene vilde ikke besværes med det. Indianerne hadde skriftlig erkjendt sin gjeld og dermed blev det.

Man skulde vente at indianerne hadde hevnet sig paa handelsmændene, men det blev ikke gjort. Vestens vilde mænd som før saa stolt hadde klart sig selv var nu blit saa avhængig av disse krambus-igler, at de ikke kunde være dem foruten, skjønt de hatet dem inderlig.

Slik gik det aar efter aar. Handelsmændene var altid slue nok til at opfinde nye maater, hvorpaa de med et skin av ret kunde faa fat paa de rentepenger som hver sommer blev utbetalt. Ved at bestikke regjeringens lokale funktionærer lot dette sig gjøre. Naar indianerne ved betalingstiden samlet sig ved agenturet, fik de kun den ærgrelse at se næsten alle deres penger utbetalt til handelsmændene.

Aaret 1861 var meget uheldig for indianerne. Deres avlinger mislykkedes fuldstændig og det var med nød og neppe, at de holdt sig i live gjennem den følgende vinter. Da vaaren kom og handelsmændene fik nye forsyninger, forsøkte indianerne at kjøpe hvad de mest trængte, men blev negtet kredit indtil deres penger kom. I juni maaned, da deres betalinger pleide at komme, samledes mange hundrede indianere ved agenturet, men baade juni og juli gik hen uten at pengene kom. Gang paa gang kom indianerne til agenten og missionærerne og klaget sin nød. "Vil du ikke spørre den store far i Washington, hvad der er blit av vore penger, " sa høvdingen Wabasha til biskop Whipple. "Han vil ikke lyve for os. Hvite mænd vil ikke ha en løgner som sin største høvding. Han sa han vilde sende pengene - mange kasser. Vi er trængende og I har overflod. Vore kvinder gaar nøkne og vore barn klynker forgjæves efter den mat som er lovt dem. Kanske han har sendt pengene, men jernhesten som trækker de store vogner gaar saa fort, at de kan være faldt av paa veien. Si ham vi er fattige og be ham undersøke."

En del av betalingen bestod hvert aar i matvarer, og agenturet huset vældige oplag av proviant som tilhørte indianerne. Regjeringens agent negtet dog at utdele disse varer indtil pengene skulde komme, da det var en gammel skik at gjøre alle utdelinger paa samme tid. Som en forstokket byraapedant kunde han naturligvis ikke lempe sig efter omstændigheterne. Forbitret over at gaa sultne dag efter dag mens agenturet var fuldt av varer som tilhørte dem, stormet tilsidst indianerne ind i bygningen [2] for at ta med magt hvad de eide med ret. Men netop da ankom en større trop soldater med kanoner. Disse blev hurtig stillet ved døren og plyndringen ophørte.

Slik gik tiden hen i den værste elendighet for indianerne indtil den 15de august. Det syntes for dem som om regjeringens agent og handelsmændene gjorde fælles forsøk paa at sulte dem ihjel. Den 15de august gik flere hundrede indianere med høvdingen Little Crow (Den Lille Kraake) i spidsen til agenten ved det nedre agentur og bad ham bruke sin indflydelse hos de fire tilstedeværende handelsmænd, saa at de kunde faa kjøpt mat. "Vi har ventet længe," sa høvdingen. "Pengene er vore, men vi faar dem ikke. Vi har ingen mat, men her er disse handelsboder fulde av mat. Vi ber at du, regjeringens agent, gjør et arrangement med handelsmændene, saa at vi kan faa mat fra dem. Hvis ikke maa vi ta vor egen maate at frelse os fra at sulte ihjel. Naar folk er sultne hjælper de sig selv." Forskrækket over denne dulgte trudsel vendte agenten sig da til handelsmændene og spurte hvad de vilde gjøre. De holdt raad, hvorpaa en av dem sa: "Hvadsomhelst Myrick gjør, det vil vi gjøre." Agenten henvendte sig da til Myrick, og denne sa med hjerteløs foragt: "Er indianerne sultne, saa la dem spise græs; det skjeller mig ikke."

Da indianerne hørte dette brutale avslag paa deres bøn, utstøtte de vilde skrik av forbitrelse, men høvdingen befalte dem at være stille og førte dem alle bort. Andre høvdinger blev nu budsendt og planer blev i al stilhet lagt til at begynde krig. Indianerne syntes det var det eneste de kunde gjøre. De var blit bedraget og holdt for nar. Bedre en død paa krigsstien end at taale slike ydmygelser. De hadde git de hvite sit ultimatum, la nu krigen avgjøre utfaldet.

Tre dager senere reiste indianerne sig i al sin vildhet for at drive de bedragerske blekansigter tilbake til Østen. [3] En av de første til at bli dræpt var handelsmanden Myrick. Da han blev fundet var hans mund stappet fuld av græs. Indianerne gav ham litt av den mat han hadde anbefalt til dem.

Den samme dag ankom til den nærmeste fæstning 13 mil derifra de længe ventede penger - 71000 daler i guld. Men da laa omkring et hundrede hvite døde paa marken. Var pengene kommet en dag tidligere, vilde vistnok ingen indianeropstand ha fundet sted. Men med den slendrian som synes at herske i alle høiere kontorer var man i hovedstaden flere maaneder forsinket, og en 6-800 uskyldige mennesker maatte bøte med livet for et udygtig regjeringsbyraas synder.

En upartisk historisk dom vil vistnok indrømme, at indianerne hadde gyldig grund til at gripe til vaaben. Men det sørgelige var, at deres hevn rammet ikke de udygtige byraachefer, rænkefulde agenter og tyvagtige handelsmænd. Istedetfor dem var det de strævsomme, uskyldige nybyggere som hadde bosat sig paa det gamle indianerland som maatte undgjælde. Blandt sioux-indianerne, som blandt alle andre folk, var der mange kujoner og kjeltringer som regnet ut, at det vilde være mindre farefuldt og mere at plyndre ved at fare ut mot de spredte nybyggere end at møte regjeringens øvede tropper i kamp. De var de værste utskudd i stammen, og det var disse, som pludselig og skrækkelig myrdet nybyggerne. I en ukes tid hadde de sværmet over et snes counties og nedslagtett omtrent 5-600 nybyggere.

Imidlertid samlet Little Crow sine tropper ved agenturet paa reservationen, og straks begynte en række slag, i hvilke mandefaldet i forhold til de kjæmpendes antal var meget stort. Regjeringen hadde en række fæstninger utover vidderne; men da garnisonerne var smaa, var de ikke sterke nok til at møte indianerne paa like fot. Disse tropper kjæmpet som helter; men i den første maaned hadde indianerne overtaket. Blandt disse tropper var ganske mange norske, som man kan se av navnene paa de forskjellige mindestøtter som er reist til de faldnes ære.

Det værste slag stod ved New Ulm, den eneste betydelige by ut paa prærien. Den hadde en befolkning paa omkring 600 mennesker foruten et par tusen flygtninger fra settlementerne rundt omkring. Disse var for det meste uten skytevaaben. Blandt disse flygtninger var mange norske, da et norsk settlement var begyndt straks søndenfor byen. Little Crow angrep byen med 650 erfarne krigere, og det saa ut, som om det skulde bli et fryktelig blodbad. Indianerne satte ild paa det ene hus efter det andet, indtil kun 30 av de 150 hus stod igjen. I disse 30 hus var omkring 2000 mænd, kvinder og barn sammenstuvet. Ni speidere forsøkte at trænge gjennom indianernes rækker for om mulig at hente hjelp; men de blev alle dræpt og skalpert strakt utenfor byen. Blandt disse ni hælter var fire norske: Ole Olsen, Nils Olsen, Thor Olsen og Jon Thompson. Ingen vet nu, hvor de var fra i Norge, men deres beskedne navn staar paa mindestøtten i New Ulm.

Da stillingen var fuldstændig fortvilet, ikke alene paa grund av indianernes kuler, men ogsaa paa grund av hungersnød og ildebrand, besluttet omkring 100 mand at gjøre et sidste utfald mot fienden. Skulder mot skulder gik de frem som rasende berserker, faldt over indianerne med fuldstændig raseri og dræpte saa mange, at indianerne tænkte de ikke kjæmpet med mennesker men mot onde aander. Skrækslagne kastet de sine vaaben og flygtet utenfor skudvidde. Da lastet nybyggerne sine kvinder og barn og saarede mænd paa 153 vogner, hvorpaa de 2000 utplyndrede mennesker drog avsted til Mankato 30 mil længere øst - et utarmet og jammerfuldt tog. Her blev de møtt av regjeringens tropper.

Krigen fortsatte nu med vekslende held indtil 20de september. Da stod et slag ved Wood Lake i Yellow Medicine County, hvor der nu er et meget stort norsk settlement. Dette var det første slag, i hvilket regjeringen hadde nok tropper samlet, idet general Sibley hadde 2000 mand foruten mange kanoner. Little Crow hadde sendt de fleste av sine tropper nordover for at beleire Fort Abercrombie, og han hadde derfor kun 500 krigere. Han besluttet allikevel at kjæmpe, men overmagten og kanonerne var ham for sterke, og han led et stort nederlag. Indianerne hadde indtil denne tid trodd at omtrent alle regjeringens tropper og kanoner var nede paa sydens slagmarker, og de blev derfor midlertidig rent overvældet ved at støte mot denne overmagt. Underhandlinger blev begyndt og avsluttet med den følge, at sioux-indianerne kom ind fra en vid omkreds og overgav sig uten betingelse, 1500 i tallet, samt ogsaa over 200 fanger. Little Crow og mange av hans bedste krigere hadde imidlertid flygtet. 200 hvite piker og voksne kvinder, hvorav omtrent det halve antal var norske og svenske, som indianerne hadde tat tilfange blandt nybyggerne, blev her løslatt, efterat ha utstaat de værste krænkelser og lidelser. Den følgende beskrivelse er hentet fra en rapport av general Sibley:

"Fra teltene kom meget mere end 200 ganske unge piker og voksne kvinder, av hvilke de fleste hadde saa knap paaklædning, at de neppe kunde skjule sin nøkenhet. Paa mange hang kun et enkelt, ofte sønderrevet klæsstykke, mens barmhjertige indianerkvinder hadde forsynt andre med enkelte forrevne og usle klæsstykker, der alene kunde gjøre midlertidig nytte. En slettere klædd og mere elendig gruppe av civiliserte væsener kan indbildningskraften ikke fremstille.

Nogen gik frem med stive øine og sløvt blik, som om sindslidelserne hadde drevet dem til avsindighet. Paa andre virket reaktionen saa sterkt, at de faldt i fortvilelse ved tanken paa, hvad der var overgaat dem, og de følte sig som aldeles tilintetgjort. Nogen satte sig med et stivt, stirrende blik, mens andre kastet sig ned i den vildeste graat og jammer.

En større del av de stakkars skapninger styrtet vildt hen til det sted hvor jeg stod med mine officerer, trykket sig ind til os og bønfaldt os om ikke at la de røde djævle atter faa dem i sin magt. Jeg gjorde alt hvad jeg kunde for at berolige dem og forsikret dem gang paa gang om, at de nu var i frihet, hos venner, og at deres forfærdelige lidelser nu var tilende.

Mange blev hysteriske og faldt i konvulsioner. Latter og taarer blandet sig, som om de ikke ganske formaadde at overbevise sig om, at de nu var i befriernes hænder. De som hadde det mest tiltrækkende ydre var blit git til utvalgte krigere. De andre, hjælpeløse som de var, var overlatt til den vilde masses fornøielse, hvis brutale paagaaenhet og vold det er oprørende at forestille sig og umulig at beskrive. "

General Sibley nedsatte straks en krigsret, og 303 indianere blev dømt til at dø ved hængning.

Da efterretning om denne domfældelse naadde øststaterne, blev folk der, som ikke selv hadde været utsat for indianernes grusomhet, oprørt over tanken om en slik massehenrettelse. Præsident Lincoln blev sterkt paavirket, og alle undtagen 38 blev benaadet.

Paa en kold vinterdag den 26de december 1862 besteg 38 mørke og trodsige skikkelser samtidig skafottet i Mankato. Med repet om halsen og blikket vendt mot deres hjem i vesten sang de i dype strupetoner sin sørgelige dødssang. Haand i haand paa den store faldlem gik de samtidig ind i evigheten.

Myndigheterne trodde, at opstanden hermed var bilagt, og sendte jublende telegrammer omkring i landet om det raske og heldige utfald. Mange av nybyggerne vendte derfor tilbake til sine ødelagte hjem. Men vaaren 1863 var nye flokker av indianere igjen paa krigsstien, trængte frem til de østlige countier i Minnesota og dræpte mange. I Brown og Watonwan County blev flere norske dræpt eller tat tilfange. Nu maatte igjen tropperne avsted, og flere aar gik hen før de blev færdige. Skjønt de næsten altid vandt i fegtningen, møtte de litt længere mot nordvest en større armé, og hele tre aar gik hen, før de mange hundrede mil mot nordvest fik bugt med indianerne. I dette lange felttog var flere hundrede norske frivillige. Saaledes var der ikke mindre end 22 fra et litet norsk settlement i Clay County, Syd Dakota.

Men fjernt borte i Wisconsins settlementer sat nødlidende og mismodige flygtninger. De maatte ta tilflugt i forlatte jordkjeldere og gisne uthus og tænkte paa sine kjære hjem, som nu laa i aske. Deres barn skrek efter melk, og de tænkte paa sine herreløse kreaturer som vel hadde sultet ihjel under vinterens stormer. De maatte ydmygt be om arbeide uten anden løn end maten, og de tænkte paa deres fagre jorder derute i Minnesotas herlige landskap, hvor de selv hadde været herrer og glade nvbyggere.

Men blandt alle disse utallige smaa settlementer, hvor indianerne hadde herjet og dræpt, var der ett hvor folk ikke flygtet. Ogsaa de hadde hørt indianernes frygtelige krigshyl og set deres naboer falde i døden; men de blev sittende, hvor de var uten naboer i tre lange aar. Slik standhaftighet er heltut enestaaende. Dette var nede paa Iowagrænsen i et litet settlement som strakte sig langs Des Moines elven.

Dernede paa Iowa-siden av stats-grænsen ligger en liten indsjø ved navn Spirit Lake (Aandernes sjø). I nærheten av denne samt 15 mil nordenfor, ved Jackson, Minn. blev der allerede i 1856 grundet et settlement av amerikanere og norske. Den næste vaar blev disse to enslige nybygder overfaldt av en rovlysten indianerbande, og 40 mennesker - næsten alle de hvite nybyggere - blev dræpt og lemlæstet.

Da dette var det første større blodbad av indianerne i vesten, vakte det stor opsigt. Det hadde to helt forskjellige resultater. De fleste nybyggere som tænkte at friste lykken i vesten, blev saa skræmt av denne frygtelige tildragelse, at de besluttet at søke sine hjem saa fjernt som mulig fra denne sjø med det ominøse navn. Men de samme beretninger som fortalte om myrderiet, berettet ogsaa meget om det deilige, frugtbare landskap derute. Paa den maate var det mange som for første gang fik høre om det nordvestre Iowas uovertræffelige jordsmon. Blandt disse var en del av de mere behjertede som besluttet, at netop der vilde de vælge sit land.

Saaledes var det at Anders Olsen Slaabakken fra Tolgen i Østerdalen allerede i 1858 kom til Des Moines-elven nordenfor den senere by Jackson. Mange andre østerdøler, hallinger og vossinger kom efter ham, og snart strakte settlementet sig en 20 mil langs elvens skogbelte fra Jackson til den nuværende by Estherville i Iowa.

Paa grund av indianeroverfaldet der paa stedet en 3-4 aar tidligere, følte folk at det endnu var usikkert i disse omgivelser. De fik sig derfor tilsendt nogen børser og ammunition fra guvernøren i St. Paul og hadde eksersis hver lørdag eftermiddag paa forskjellige steder. Imidlertid syntes indianerne at ha slaat sig til ro. Da saa regjeringen utsendte oprop om frivillige til tjeneste i borgerkrigen, drog ikke mindre end 22 norske mænd fra dette settlement avsted for at kjæmpe i syden for sit nye land.

Den 20de august 1862 kom rygtet om at indianerne var paa krigsstien igjen, og at de hadde myrdet et hundrede mennesker ved New Ulm, 60 mil længere nordvest. Man flyttet derfor sammen en 2-3 familier i hvert hus til fælles værn.

Den næste søndag, den 24de august, var mange av nybyggerne forsamlet i huset til Halstein Olsen til et opbyggelsesmøte. Hans kone hadde en vakker sangstemme, og hun hadde netop sunget, bløtt og inderlig, det gamle salmevers:


"Ak, vidste du som gaar i syndens lænker,
Hvor haardt det er det satans slaveri!
Du vilde dig ei øieblik betænke,
At søge den som dig kan sætte fri."


Da sprang pludselig døren op, og ind styrtet en halvvoksen søn av Ole Førde. Han gispet og hikstet: "Skynd dere; fly!" skrek han, "indianerne er over os!" Han strøk skjortearmen tilbake, og da saa de blodet pible frem under et klodset omslag paa overarmen.

Som forstenet av skræk sat forsamlingen et øieblik. Da fattet de sig og styrtet til sine hjem for at redde sig og sine. Men til dette blev der ikke tid; ti i et nu var indianerne over dem. Da fulgte en fortvilet og magtløs kamp med blotte næver mot indianernes stridsøkser og blanke kniver. Kvindernes hjerteskjærende bønneskrik blandet sig med indianernes vilde hyl, og smaabarns hjerneskaller knustes mot træstammerne.

De norske som her blev dræpt var Ole O. Førde, Johannes K. Ekse, Mikkel O. Slaabakken, Knut og Brita Midtstad, Lars og Anna Furunes, Anna Langeland samt hendes barn, Anna, Aagot, Nikolai og Knut.

Den næste dag samlet alle de gjenlevende sig ved posthuset i Jackson. Her blev det besluttet at dra sydover til Estherville og varsle nybyggerne der. Sent paa dagen drog de alle avsted tilfots, og kom gjennem nattens mørke frem til Estherville, en 20 mil borte. Tidlig den næste dag kom de dit og blev indkvartert i skolehuset. Her paa gulvet fandt de utmattede nybyggere midlertidig lise fra sin sorg og elendighet i søvn.

Længe blev de dog ikke liggende der. Allerede samme dag blev et kompani av omegnens mænd organisert, og den næste dag drog de nordover igjen. Først blev dog alle kvinder og barn flyttet ind til "byen" og der indkvartert i skolehuset og de to smaa hus som utgjorde byen. Her laa de sammenstuvet en hel uke. Det var frygtelig trangt om nætterne, men om dagen arbeidet baade unge og gamle paa at sætte op en palissade av træstammer rundt de tre hus til beskyttelse i et mulig overfald.

Imidlertid var mandfolkene reist nordover til Slaabakkensettlementet nordover Jackson. Her fandt de 12 døde samt 2 saarede. Den ene av disse døde straks efter. Den anden var en gut ved navn Anders, søn av Knut Slaabakken. Han var to ganger skutt av indianerne, fik derpaa et knivstik i siden og endelig et slag i hodet. Han kom senere til bevissthet og krøp til et vandspring, hvor han fik litt at drikke. Derpaa slæpte han sig til hjemmet i haab om at finde hjælp eller noget at spise, men her var alting ødelagt. Han slæpte sig da til stalden og væltet sig op i en krybbe. Her laa han fra søndag til onsdag i de største lidelser. Da blev han fundet av mændene fra Estherville og ført hjem med dem. Han blev senere frisk igjen.

Da nybyggerne ved Jackson kom tilbake fra sin redningsmission, fandt de sine kreaturer bortdrevne og sine hjem og sine grønstakker nedbrændt. De fik ogsaa høre, at den nærmeste betydelige by, New Ulm, hadde utstaat to betydelige slag, hvorunder hele byen var nedbrændt og alle byens folk bortreist. Da de saaledes var foruten baade hjem, mat og kreaturer, besluttet de at reise østover til Winneshiek County.

Men Estherville-folkene flygtet ikke. De hadde endnu sine hjem, og dem vilde de forsvare saa længe som mulig. Efter en ukes trang og ophidsende tilværelse i sin skrøpelige fæstning i "byen" flyttet de norske der tilbake til sine hjem, og der forblev de. Men i lang tid var det et angstfuldt liv. Hver gang de saa utover prærien, syntes de at se noget mistænkelig røre sig, og de frygtet da for et nyt overfald. Ofte vaagnet de om natten ved at høre vinden suse rundt husene, og de ventet hvert øieblik at høre indianernes frygtelige krigshyl. Gamle Birgit Bomberud, en resolut gammel hallingkone, gik altid med en skarpslepen slagterkniv i haanden, færdig til at kjøre den ind i livet paa den første indianer som viste sig.



Noter:
1 Uttalt su.
2 Der var to agenturer i dalen 30 mil fra hinanden. Dette var det øvre ved Yellow Medicine River.
3 Mange beretninger om denne krig har været skrevet med mange forskjellige versioner om detaljerne.
Den bedste og mest fuldstændige findes i prof. W. W. Folwells udmerkede History of Minnesota, II, s. 109-302.

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

[neste] [innhald] [utskriftvenlig side]

version 2.0

Traefald i Amerika


Innhald: [alt på ei side] [utskriftvenlig]
Innleiing

Her finn du ein historie som blei nøsta opp etter at eg fekk ei ei-linjes melding i gjesteboka mi: "I was wondering if Traefald and Trefall could be related". Askjel Knutson Trefall, fødd 1830, utvandra i 1866, som eg nøstar meg fram til, var heilt ukjend for meg til då, fordi han ikkje er å finna hovedkjeldene mine so lang, som har vore Evanger Bygdebok band I og II, og heller ikkje "direkte synleg" i folketeljingar, utvandrings protokollar, o.l. Det som gjer ei slik oppnøsting mogeleg er ei av dei fasinerande sidene ved internett!

Askjel Trefall er no lagt til under bruk 2 i "Trefall si utvandringshistorie" (sjå under "Innhald").

Dette stoffet blei fyrst publisert i artikkelen "Om Traefald i Amerika, og om å finna slekt via internett" eg skreiv for Vaksdal Historielag si årbok 2006.

Frå "museums farmen" Peterson Homestead ved High Lake, Iowa. Foto Janet Young

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

Denne artikkelen sto fyrste gong på trykk i Vaksdal Historielag si årbok 2006.


Om Traefald i Amerika,
og om å finna slekt via internett

Av Kåre Trefall


Frå ein farm ved High Lake. Kyrkjegarden ligg bak dei mørke pinjetrea i horisonten til høgre.
Foto: Janet Young


High Lake, Iowa, USA, hausten 2006

På High Lake-Jack Creek kyrkjegarden står det ein gravstein med innskrifta: Askel Traefald, født 16. februar 1830, død 25. januar 1916. Under står det: kone Ingeborg Opheim, f. 10. juni 1829, død 19. mars 1911. Kyrkjegarden ligg ved innsjøen High Lake, i High Lake Township ved byen Wallingford, Emmet County, i staten Iowa, USA.

Kyrkjegarden ber preg av å væra lite i bruk. I den eldste grava ligg ein Ole Enderson, død i 1862. Den yngste grava er under året gamal, og står pynta med friske blomar. Det er mange stadar glissent mellom steinane. Somme er vanskeleg å lesa, dei fleste er greie: Brita Traefald, Bryngel Rokne, Bertha Knudson, Lars Olson, Aletta Jacobson. Kvar kom dei frå desse?


Askel og Ingeborg si grav. Foto: Janet Young

Me er i det som litt missvisande heiter Midtvesten i USA. Kyrkjegarden, ein stor grøn firkanta grasvoll, er omkrinsa av skog mot nord, aust og sør. Gjennom skog-gjerdet i aust skimtar me myrlende og ein liten innsjø, omkrisa av meir skog. Mot vest, på andre sida av N34, vegen som passerar forbi nord-sør, ligg den vakre High Lake innsjøen. Elles er det det flate uendelege landskapet som dominerar. Ein ser kilometer etter kilometer ut mot horisonten. Innimellom er horisontlina broten av husa på ein farm. Markene er dekka av korn og soyabønner.

Det var indianarland her, prærie, før nybyggjarane strøymde inn litt før 1850. Emmet County "county" tilsvarar fylke i Norge - blei grunnlagt i 1856. Til High Lake Township var langt dei fleste som kom nordmenn, med eit lite innslag av andre skandinavar, litt tyskarar, og polakkar. I 1900 er det ein Vossing som har ansvaret for å telja opp dei som bur her. "Bryngel K Rokne, Enumerator" står det å lesa øverst på kvar side i manntals-protokollen.

I nordvest, ned frå Jackson County i Minnesota slyngjer Des Moines elva seg inn i Emmet County, Iowa. Der oppe, ved elvebreidda, nord for byen Jackson, måtte Eksingedølen Johannes Knutson Ekse lata livet, saman med fleire frå Teigdalen og Evanger, ein augustdag i 1861. Indianarane prøvde å ta tilbake landet sitt. Fyl me Des Moines elva vidare nordover kjem me etter kvart til Highwater Township, Cottonwood County, Minnesota.


Utsikt over det flate landskapet ved High Lake. Foto: Janet Young


Ein stad på Atlanteren, mai 1866

Det hadde nett lysna av dag. Askel står og ser utover det endelause havet. Det blæs friskt no, det slær i segla, og skipsdekket under han hiv kraftig på seg. Nede under dekk der han nettopp kom opp frå, er folk sjuke. Mange har vore sjuke, meir eller mindre dei siste fire vekene. 29 dagar tel Askel det til, sidan dei forlet Gamlelandet. Verst er det at vesleguten Sjur har feber. Greier han resten av reisa? Kapteinen, Bertelsen, sa i går at det ville ta ei til to veker til før dei er framme i Quebec.

Skipet er barken Fido av Arendal, og tilhøyrer rederiet Herlof Herlofsen. Det forlet Bergen 25. april 1866. Ombord er 374 passasjerar på veg til "Det Lova Landet", mange av dei er frå Vossebygde. Det er tronge og kummerlege forhold under dekk.

Askel har tenkt på mangt desse siste vekene. Det har vore tid til slikt. Han hadde vore heime og besøkt far og mor før han drog. Gått frå Sundve på "Strondne", der han og kona Ingebjørg budde med Sjur på 1 år og Knut 6. Askel var dreng der. Kome over fjellet om Torvedalen og heim til Gullbrå, stogga litt hjå halvbroren Jakob, han bur der med kona Marta og 3 born. Og vidare ned til garden han var fødd på for 36 år sidan. Faren hadde tre år før Askel blei fødd vore til Århus i nabodalføret Teigdalen og funne seg ny kone, etter at fyrste kona, Gjertrud døydde frå han. No er faren, Knut på 79, og mora, Elisabeth på 63, kårfolk hjå John og Kari på Trefall. Dei "fylgde med" då garen blei seld. Broren Helge, 15 år yngre enn Askel, bur og der. Det var tungt å ta farvel. Mora græt. Ville dei sjå han att nokon gong? Dei trudde ikkje det. Det var so mange som drog no om dagen. Det var ikkje alle ein høyrde meir frå.

Inni seg tek Askel og farvel med dette landskapet han kjenner så godt. Vatnet, Trefallsnova, Åse, Geitanese, Røyrdalen, litt innafor den tek vegen på stølen opp. Men det er so tronge kår for familiane her. Deterr for lite jord til å fø fleire. Og so desse andre på Sundve, der dei no bur, som skulle reisa. Dei hadde teke "Den Store Avgjerda". Jau, han angra ikkje. Men det heldt hardt at dei greidde billetten.

Askel kjenner ei kald lita hand smyga seg inn i si der han står og heldt seg i rekka. Det er sonen Knut på 6 som er komen opp på dekk. Kjem me fram i dag? spør han. Nei, svarar faren, og blir ståande taus.

16 dagar seinare, 9. juni ankjem dei Quebec, etter 46 døgn på havet. Derfrå går turen vidare vestover mot Minnesota.


Garden Trefall i Eksingedalen der Askel var fødd. Foto Kåre Trefall


High Lake-Jack Creek kyrkjegarden 22. mars 1911

I dag står Askel igjen her på kyrkjegarden i High Lake. Det har vorte litt for mange gonger dei siste åra. Han er gamal no, han går i sitt toogåttiande år. I dag er ein tung dag. Kona Ingeborg blir lagd i jorda. Det er 47 år sidan dei vart vigde ein fin junidag i 1860 i Oppheimskyrkja på Vossestrand heime i Norge, Ingeborg Torgilsdotter frå Nedre Oppheim, og han. Mangt har skjedd sidan då.

I 17 år har dei levd her i High Lake, dei siste fem åra hjå dottera Lena, født Helena i 1874 i Minnesota, no gift Fisher, saman med henne, mannen hennar og barna deira. Før det budde dei på farmen sin saman med dottera Martha, gift Kutz, og familien hennar. Ho var og født oppe i Cottonwood, Minnesota, der dei dreiv farm i nærare 24 år, etter at dei kom over frå Norge i 1866. For seks år sidan stod Askel og kona her på kyrkjegarden og tok farvel med Martha som døydde så brått.

Litt seinare det året tok dei farvel med veslejenta Ester, knapt månaden gamal, dotter til sonen Knut og kona. Eldstesonen Knut som var født heime i Norge i 1861. Og to år etter Ester var dei her att, då for å ta farvel med, Emma, nygift Jacobson, 19 år, ogso dotter til Knut.

Dottera Marta og sone-dottera Ester hadde fått kvar sine kvit hjarteforma gravstein. Askel ser bortover mot dei fine steinane.

Det var sonen Knut som gjorde at dei flytta hit ned til Emmet County Iowa, frå Minnesota. Han hadde funne seg kjæraste og gifte seg her i 1884 med Martha, dottera til Bryngel Knudson Rokne og kona Inger, som utvandra frå Voss så tidlig som i 1850, og som har budd her i High Lake sidan i 1866. Etter at Askel og Ingeborg flytta hit i 1890, gifta ogso sonen Sivert, eller Sever som han no kalla seg, med ei anna av Rokne døtrene, Britha Johanna. Men Britha døydde so alt for fort ho og, og etterlet seg mann og to born, Albert og Martin. Borna bur no hjå den andre bestefaren deira, Bryngel.

Sonen Knut og familien er no flytta opp til Kanabec County, Minnesota, og driv farm der, men i dag er han her for å ta farvel med mora.


Gravsteinen til Askel si dotter Martha. Foto:Janet Young

Det blir mange tankar om dei som er borte, ein slik dag. Sårast for Askel er den fyrste dei mista, Sjur, vesleguten, også fødd heime i Norge. Snart er det min tur, tenkjer Askel. Eg skulle så gjerne sett att fjella heime fyrst. Her er so flatt her, ingenting å kvila augo mot. Dei hadde snakka om dette, han og Ingeborg den siste tida. Men det blei aldri tid eller råd til eit besøk i Gamlelandet. Og der lever det knapt nokon som hugsar dei lenger, trur dei.

Seremonien er ferdig, det vesle fyljet på High Lake kyrkjegarden løyser seg opp.

5 år seinare kjem ein ny gravstein påkyrkjegarden i High Lake, og fyljande dødsannonse er å lesa i avisa Esterville Weekly Enterprise, 26. januar 1916:

TRAEFALD, Askel K.
A. K. Traefald, som har budd i Emmet County dei siste tjueseks åra, sovna inn i heimen til dottera, Mrs. William J. Fisher, i Wallingford i gå kveld i ein alder av 85 år, 11 månadar og 10 dagar. Han var fødd 16. februar 1930 i Norge. Då han kom her til landet, busette han seg i Cottonwood County, Minnesota, der han budde til han flytta hit til Emmet County. Han budde på farmen sin inntil for omlag ti år sidan, då han flytta for å bu hjå dottera, Mrs. Fisher. Han har tre jenter og fem gutar som framleis lever. Mrs. Fisher er no det einaste familiemedlemet som bur att her i distriktet.
Gravferds-seremonien vi bli halden i Wallingford, og kista lagt til kvile på High Lake kyrkjegarden. Pastor Severson vil forretta seremonien.


Internett, september 2006 (eller: Jakta på Askel og Ingeborg)

Ein dag dukka det opp ei knapp linje i gjesteboka mi på www.trefall.com: "Could Traefald and Trefall be related" (kan Treafald og Trefall væra beslekta) stod der, pluss e-post adressa til ein som heitte Traefald. Eg svara han prompte på e-post at dette let sannsynleg. På den tid folk dreiv og utvandra frå Eksingedalen til Amerika, skreiv dei frå Trefall seg for Træfald. Dette var og det offisielle namnet i dokumenter og skrift. I engelsk språk skrivs æ "ae", stundom berre "a". So ein utvandra "Trefadling" ville naturleg skriva seg for Traefald. Om han då ikkje kutta ut heile stadnamnet og kalla seg Knudson eller Johnson i staden. Dei fleste gjorde det, diverre for oss som i dag prøver å finn kvar dei blei av desse som drog.

"Kvar er du frå, og kva forbindelse har du til Norge?" spurde eg vidare i e-posten, sjølv om eg hadde ein mistanke. Mr Traefald er ein ordknapp mann, han svara denne gongen spanderte han to setningar - "I was living in Minnesota and my grandfather was from Norway. His name was Clarence Traefald" (eg budde i Minnesota og bestefaren min var frå Norge. Namnet hans var Clarence Traefald).

Eg starta i desember i fjor (2005) å leggja ut litt stoff eg hadde funne fram om utvandringa frå Eksingedalen til Amerika. Systera til bestefar utvandra so seint som i 1913. Ho heitte då Kari Yksendal, født Trefall. Men likevel hadde familiane på begge sider av Atlanteren mista kontakten med kvarandre. Brått låg der ei helsing i gjesteboka mi frå eit barnebarn av Kari. Noko som resulterte i at ein del historiar om livet til den nygifte og nyutvandra Trefall/Oksendal familien blei samla og lagt ut på sida mi. Min trufaste medspelar, Hugo Solhaug, son av ei utvandra "Eksinne", rett nok berre utvandra til Sogn, hadde kome i kontakt med andre utvandra Oksendalar. Etterkomarar av ein syskenflokk frå nabobruket til der Kari vart gift i Yksendalen, der dei fleste av syskena utvandra. Og nye historiar om livet "over there" blei samla og lagt ut.

Eg har slite med å finna fram til etterkomarar til andre av dei omlag 13 som eg så langt hadde funne utvandra frå Trefall. Ein av grunnane er dette med namn. Kalla ein seg Knudson i Amerika er det ikkje like lett å finna fram. Og nordmenns forhold til etternamn var litt spesielt på den tida. Eksempelvis opererte eine oldefaren min med mist tre forskjellige etternamn i løpet av levetida si, alt etter kvar han budde: Straume, Lavik og Flatekval.

Og så brått denne Traefald i Minnesota, USA, som hadde bestefar frå Norge.


Kart frå High Lake Township 1917. Kyrkjegarden avmerka i sør-aust kanten av High Lake.

Eg fann fram til ei side på nettet om High Lake-Jack Creek kyrkjegarden ved å søkja på Traefald. Ein av gravsteinane der hadde innskrifta "Askel Traefald", ein til no for meg heilt ukjend person, og ikkje nemnd i Evangerboka, folketeljingar eller utvandrings protokollar på Digitalarkivet, som hadde vore hovudkjeldene mine.

At dette måtte ha vore eit norsk-dominert nybyggjar område skjøna eg fort ut frå dei andre namna eg fann. Eg kom og over ein kort biografi frå 1917 om Vossingen Bringel Knutson Rokne si pionertid i High Lake Township. Hans og kona Ingeborg sin gravstein er og å finna på same kyrkjegarden. I biografien sto det å lesa om giftarmål mellom to av døtrene til Vossingen Bringel, og to av ein "A. K Traefald" sine søner, og eg skjøna at eg at var kome over spor etter utvandra Eksingedølar.

Norge er eit føregangsland når det gjeld å tilgjengeleggjera folketeljingar, utvandrings protokollar, kyrkjebøker, og anna historisk materiale, fritt og utan vederlag via internett. For ein som prøver seg på utvandrings-historia, finn ein fort ut at det "over there" er snakk om to sider: det frie fellesskapet, slik den fantastiske jobben Mormonar samfunnet har gjort ved å lesa milevis med handskrivne immigrant-protokollar frå Ellis Island i New York, og leggja desse fritt ut på nettet, og den andre sida som skal ha betaling for kvar ein opplysning. Alle folketeljingane, og alle fødsel, giftarmål og døds registra, er av slik "betalings karakter". Unntaket er folketeljinga frå 1880, og eit og anna lokalt register lagt ut fritt i ein og annan stat. Men fasinasjonen av å finna mogelege nye Trefall spor gjorde at VISA kortet sat laust.

Traefald-navnet viser seg å væra svært sjeldan i USA, men ein del familiar i notid finns det med dette namnet. Eg tek fatt på "Askel Traefald" som eg fann i High Lake.

I 1880 folketeljinga kallar han seg A. K. Trafald, ikkje Traefald, og bur i Highwater, Cottonwood, Minnesota, saman med kona Ingeborg født i 1830 i Norge, ein son Knut født 1861 i Norge, ein son Sivert født 1868 i Iowa, og to døtre, Martha født 1872 og Helene født 1874, begge i Minnesota.

Etter ein del leiting og blaing i fotokopiane som finns for High Lake Townsip folketeljinga for 1900, finn eg Askel der. Då kallar han seg Askel Knudson, og bur i High Lake Township, Emmet County, Iowa saman med dottera Martha, som no er gift Kutz, mannen hennar Carl Kutz, og barnet deira Luvira Kutz.

I 1910 folketeljinga kallar han seg Askel Traefald og bur saman med kona Ingeborg hjå familien til dottera Lena (Helena), som no er gift Fisher. Mannen hennar heiter Will Fisher og dottera deira heiter Ella. Me er fortsatt i High Lake Township, Emmet County, Iowa.

Og så finn me han som Askel Traefald på gravsteinen frå 1916 i High Lake, saman med kona Ingeborg Opheim.

Med bakgrunn i 1917 biografien om pioneren "Bringel Rokne" finn eg at sonen Knut giftar seg med Marta Rokne født 26. september 1873, dotter av Bryngjel Knudson Rokne, født 15. april 1833 på Voss, gift med Ingeborg Jonson, født 16. mars 1842 i Norge. Janet Young bekreftar også dette seinare ved å finna fram protokoll-avskrift av to Treaefald giftarmål i High Lake Township: "Knudt A. Traefald, 24, and Martha B. Knudson, 21, were married Nov. 27, 1884 at High Lake, Emmet County, Iowa", og "Sever A. Traefald, 24 and Britha Johanna Rokne, 25, were married July 14, 1892 in Emmet County, Iowa".


Familien Askel Trafald i Cottonwood, Iowa i 1880 folketeljinga.


I 1910 folketeljinga bur Knut og Marta i High Lake, Emmet, Iow, og har borna Oscar, født 1886 i Minnesota, og Berent (Bennie, Bert) Theodore, født 30. oktober 1891, Minnie, født 1893, Clarence Martin, født 21. april 1899, og Alice født 1909, alle født i Iowa.

Etter ein del leiting finn eg han ogso i 1900 teljinga i High Lake Townskip, feilaktig stava som "King Tracfield" i avskrifta frå manntals protokollen. Då saman med kona Martha og borna Oskar 14, Berent 10, Minnie 7, Anna 6, Clarence 1.

Eg forfylg Clarence namnet, eine sonen til Knut heiter det, og det er Clarence Traefald min venn i gjesteboka oppgjev som namn på bestefar sin. Og der er han min venn Treafald: Clarence Martin Traefald fekk sonen Merlyn Donald Traefald, som igjen fekk sonen Travis Natan Traefald. Oppglødd fær ein ny e-post over Atlanteren: Her er bestefar og oldefar din! Og ikkje berre eit oldeforeldre par men namnet på to! Det eine frå garden Rokne på Voss. Men kva med det andre? Dei må væra frå Trefall i Eksingedalen. Det at dei budde på same stad i "Det Nye Landet" dei som kom frå same distrikt i Gamlelandet var svært vanleg for desse nybyggjarane. Ogso at borna blei gift med kvarandres born.

Men eg finn ingen Askel Trefall i Evanger boka. Og ingen utvandra med det namnet i Digitalarkivets materiale. Og folketeljinga i Norge frå 1800 er for tidleg, og den frå 1865 nemner ingen Askel Træfald. Alt tyder på at utvandringa har skjedd mellom 1861 då sonen Knut blei fødd i Norge, og 1865 der han ikkje er å finna i Norge. Neste son kjem i 1868 i Iowa.


Askel og Ingeborg Knudson i High Lake i 1900 folketeljinga. 1866 er oppgjeve som utvandrings år


Det eg imidlertid finn i 1865 folketeljinga er: for garden Træfald, prestegjeld Voss, sokn Efanger, skuledistrikt Exingedalen og Efanger, "Knud Jakobson Træfald, Vilkaardsmand, 78 år, fødestad Voss Prestegjeld, hans Kone: Elisabeth Askeldsdotter, 63 år, og deres Søn Helge Knudson, Daglønner, ugift 20 år". Alder kan stemma med at Knut Jakobsen og Elisabeth Askeldsdotter kan væra foreldra til Askel Knutson Traefald. Og ikkje minst kan namna stemma! Slekta til Knut Jakobsen finn eg vidare bakover I Evangerboka. Men dette er så langt berre antakelsar. Oppglødd som eg framleis er, fyk ein ny e-post over Atlanteren. Er mine antakelsar rette har me felles tipp tipp tipp oldeforeldre!

Sidan eg bur i Kongsberg er det langt å reisa for å læsa mikrofilm frå kyrkjebøker på Statsarkivet i Berge. Eg prøver meg med å posta ein forespørsel på Digtalarkivet sitt debattforum, der eg lurer på om nokon kan bekrefta eller avkrefte den fiktive personen:

Askel (Askild, Askjell) Knudson Træfald, født omlag 16. februar 1830 på Trefall i Eksingedalen (Træfald i Exingedalen, Efanger (Evanger) sokn, Voss Prestegjeld) av foreldre Knud Jakobson Træfald f. 1788 og Elisabeth Askeldsdotter f. 1802, gift med Ingeborg f. 1830, før 1861, fått sonen Knud (Knut) Askeldson Træfald i 1861, utvandra til Amerika mellom 1861 og 1865 saman med kona Ingeborg og sonen Knud.

Same dag får eg det nedslåande resultatet at søk er gjort utan hell. Rett nok for årstala 1831 til 33, om svaret ikkje inneheldt skrivefeil. Så eg påpekar at året er 1830 og håpar i spaning på om eit søk på dette året vil gje resultat. Om kvelden neste dag ligg meldinga der. Ein slektning til kona til Askel, Ingeborg, hadde gjenkjent desse to, og det hyggelege svaret er:

Her var det ny informasjon om hvor det ble av min oldefars søster. Og ektemannen hennes er helt reell. Du har gjettet riktig på foreldrene til Askjell. Ingebjørg Torgilsd Nedre Opheim var født 8. juni 1829 og gift 11. juni 1860 med Askjell Knutson Trefall. Askjell var født 17. februar 1830 av foreldre Knut Jakobson Trefall, gift 1827 med Elisabet Askjellsd Århus. Vielsen til Ingebjørg og Askjell står i klokkerbok for Vossestrand nr 3. Referanse til Askjells dåp har jeg ikke for hånden, men jeg fant den i en av kirkebøkene for Voss. Askjell står ikke i bygdebøkene for Evanger, og heller ikke foreldrenes ekteskap. Og i Ættebok for Vossestrand er kan feilaktig kalt Nilsson.

Takk Norodd Hagenson! Han påpekar vidare at det må væra Ingebjorg, kona til Askel, som er å finna under jentenamnet sitt på gravsteinen "Ingeborg Opheim, 10/6 1829 19/3 1911" på High Lake-Jack Creek kyrkjegarden. Oppgitt fødsel avvik her med berre to dagar frå kyrkjeboka på Voss

Eg er og kome i kontakt med Janet Young i USA, via at ho har lagt inn Traefald gravstein-bilete på sida om High Lake kyrkjegarden. Ho skaffa og til vege avskrift av Askel si dødsannonse frå Esterville Weekly Enterprise, 26. januar 1916. Denne fortel at Askel med familie fyrst slo seg ned i USA i Cottonwood, Minnesotra, for so å flytta til High Lake i 1890. Ho skaffar seinare og foto av gravsteinane til Askel og Ingeborg. Det vil sei: det viser seg å væra ein felles stein!

I mellomtida har Rolf Erik Veka foreslått i ein e-post at ein familie som utvandrar til Quebec 25. april 1866 frå Bergen, med namna Askjell og Ingeborg Synvæ med borna Knut og Sjur, kan væra Askel Knudson Trefall med familie. Alderen stemmer, og Synvæ er garden Sundve på Vossestrand. Eg hadde vore innom desse i mitt søk etter ein eller annan Askel utvandra frå Vosse-bygdene mellom 1861 og 1868, men "forkasta" dei, og heller ikkje kopla navna Synvæ og Sundve.

I USA folketeljingane blir eg og oppmerksam på at Askel og Ingeborg oppgjev 1866 som innvandrings år

Og i 1865 folketeljinga finn eg dei på garden Sundve: Askjel Knutson, Inderst og Daglønner, 36 år, kona Ingeborg Torgesdotter, 37 år, og sønene Knut 6 år og Sjur 2 år.

Så her er dei altså, den manglande utvandrings brikka er på plass!

Min venn Mr. Treafald får på ny ein oppglødd e-post frå Norge. Denne gongen med eit ganske omfattande slektstre over sine norske anar vedlagt. Blant desse var:

Tippoldefaren Askel Knutson Trefall, født 17. februar 1830 på garden Trefall i Eksingedalen, død 25. januar 1916, og tippoldemora Ingeborg Oppheim født 8. juni 1929 på garden Nedre Oppheim på Vossestrand, død 19. mars 1911, begge utvandra 25. april 1866 frå Bergen med ankomst 9. juni Quebeck med barken Fido, begge døydde i High Lake Township, Emmet County, i staten Iowa, USA, og begge gravlagt på High Lake-Jack Creek kyrkjegarden i Wallingford.

Oldefaren Knut Traefald, som så vidt rakk å bli født i Norge i 1861 før foreldra drog til "Det Lova Landet", og som seinare gifta seg med Martha Rokne med foreldre frå garden Rokne på Voss.

Clarence Traefald, født 21. april 1899 I Minnesota, død 3. juni 1978 i Iowa, som var sporet min venn Mr. Traefald i gjesteboka mi gav meg.


Askel og ingeborg budde først i Highwater, Minnesota, før dei i 1890 flytta til High Lake, Iowa.


Angåande namnebruk

Eg har brukt namnet Askel i denne artikkelen, forutan ved direkte sitat til anna skriveform. Han var nok døypt Askjell, men brukte sjølv Askel i USA. Somme stader er forma Askild og å finna. For kona hans, har eg brukt forma Ingeborg. Det er det namnet me finn henne under i USA. Ho var døypt Ingebjørg.


Kjelder
  • Nettstaden http://www.rootsweb.com/~iaemmet/cemhighlake.htm. Pluss dødsannonse frå Esterville Weekly Enterprise, 26. januar 1916, vielses protokoll-avskrift for High Lake Township frå1890 åra, og gravstein foto, alt skaffa tilvege av min gode hjelpar i Washington DC, Janet Young.
  • History of Emmet County and Dickinson County Iowa: A Record of Settlement, Organization, Progress and Achievement, The Pioneer Publishing Company, Chicago, Illinois, 1917
  • 1880, 1900 og 1910 folketeljingane i USA.
  • Tilgjengelege fødsels-register i USA
  • 1865 folketeljinga, utvandrar protokollar og debattforum, dette å finna på www.digitalarkivet.no
  • Evanger Bygdebok band I
  • Norodd Hagenson sitt søk i "Klokkerbok for Vossestrand, nr 3" og i kyrkjebøkene for Voss.
Bakgrunnsmateriale for denne artikkelen er og å finna på www.trefall.com/utvandring.

[neste] [forrige] [innhald] [hovedinnhald] [utskriftvenlig side]

[forrige] [innhald] [hovedinnhald]

Lenkar:


Copyright © kaare@trefall.com 2004-2023 (pgp)
Sist oppdatert 17. april 2023

[nytt]

Vest:
heim
andre stadar
Kvitanosi
Amerika

stølen
andre stølar

Gjestebok
Eksingedalen
[lenkjer]

Aust:
Glitregata 4
Kongsbergværet

e-brev:
kaare@trefall.com
ohaldis@trefall.com

>>